I de foregående sesongene har andreepisoden alltid stukket seg ut som den svakeste og mest løsrevede fra resten av trilogien.
Sesong 1 sin The Blind Banker er det nærmeste serien har vært forglemmelig – det var et eller annet med noen kinesere og en gigantisk armbrøst – mens nytolkningen av Doyle-klassikeren The Hound of Baskerville ikke helt holdt nivået til de brilliante episodene som startet og avsluttet sesong 2.
Det var derfor spennende å se hvorvidt tredjesesongen ville følge denne smått uheldige tradisjonen eller om – som jeg tipset om i forrige uke – at serien ville bygge noe helhetlig over alle tre episodene.
Men spådommen var jammen meg helt feil. Fremfor å plukke opp de løse trådene fra forrige ukes mislykkede terroraksjon mot parlamentet, tar serien en fri dag og drar i John Watson sitt bryllup.
Han skal nemlig gifte seg med Mary, årets eneste nye store figur. Blondinen er et trivelig tilskudd til Sherlock-familien, og i motsetning til andre kjedelig tv-koner står hun ikke i veien for mannens eskapader. På et tidspunkt oppfordrer hun faktisk til og med Watson til å dra på eventyr med en rastløs og småmisunnelig Sherlock.
Bryllup er et sted for smiling, småprat og alminnelig høflighet – altså tre hverdagslige aktiviteter mesterhjernen Sherlock sliter med å gjennomføre uten å tråkke noen på tærene. Forfatterne lar oss ikke glemme detektivens sosiale dysfunksjonalitet, og episoden føles til tider som en stor komispesial hvor Sherlock rangler seg gjennom den ene småpinlige situasjonen etter den andre.
For å gjøre ting verre har Watson selvsagt bedt Sherlock om å være sin forlover. Den ellers så velformulerte mannen tar ordet ved å stamme og nøle, og hele seansen dør ut i en endeløs pinlig stillhet. Etter litt hjelp fra brudgommen svinger han seg halvveis inn på sporet igjen ved å bla seg raskt og uhøflig gjennom gratulasjonskortene, men skaden er allerede skjedd. Dette blir et bryllup utenom om det vanlige.
Episodens høydepunkt kommer tidlig i form av en bisarr tale. Sherlock Holmes sier noen ord som ikke bare fornærmer bruden, brudgommen, brudepikene og presten, men erklærer at feiringen av slike meningsløse ekteskapelige pakter omsider vil føre til samfunnets kollaps og utryddelsen av menneskeheten.
Så om vi ikke visste det fra før så vi det hamret inn nå: Sherlock fungerer ikke blant levende mennesker.
Men i det som er episodens mest imponerende vending klarer Sherlock på mesterlig vis, etter at samtlige gjester enten er sjokkerte eller fornærmet eller begge deler, å avslutte talen på det mest rørende og ektefølte. Med en dose uvanlig selvinnsikt innrømmer han at han på mange måter er en forferdelig fyr, og at det må et fantastisk menneske som John til for at en slik fyr skal ha en bestevenn.
Fra helvete til himmel, altså. Forfatterne Gatiss og Moffat har skrevet mye bra materiale til denne serien, men denne monologen topper det meste.
Den flotte seansen til tross, det er noe vitalt som mangler i The Sign of Three: Mysteriet! Det har gått en hel halvtime, og det er ingen lik, ingen er borte og ingenting er stjålet. Blir dette den første Sherlock-episoden uten en krimgåte?
Selvsagt ikke. Sherlock, som nå er blitt varm i dresskjorta, har nå kommet til den hyggelige delen av talen hvor anekdoter og festlige historier er i sentrum. Han gjenforteller en rekke saker han og Watson har snublet innom, og det er to uløste som får mest fokus:
- Agatha Christie-aktig mysterium om en slottsvakten som blir funnet døende i dusjen
- Det noe mer bisarre fortellingen om et datende spøkelse.
Dette er bare historier og har selvsagt ingenting med bryllupet å gjøre, men midt i talen, som nå har utviklet seg til usammenhengende rabling, får Sherlock en åpenbaring.
Den ene kvinnen fra spøkelsesgåten sa Watsons mellomnavn – et hemmelig mellomnavn han ikke brukte før bryllupsinvitasjonen ble sendt. En pluss en blir to, og plutselig finner Sherlock en link mellom sakene og et kommende drap som skal finne sted her og nå.
Selv om mysteriet og bryllupet endelig ble nøstet sammen, og det var artig å se Sherlock leke toastmaster samtidig som han prøvde å knekke nøtten, var gjennomføringen langtifra 100%.
For første gang i historien var jeg nemlig ett skritt foran Sherlock. Det hadde dessverre lite med egen klokskap å gjøre, men enkel eliminasjonsteori. Kun tre nye karakterer ble presentert i bryllupet: majoren, fotografen og brudepiken. Ettersom de hadde dedikert så tid til majorens skyld i sine medsoldaters død måtte han være offeret – og hevn måtte være motivet.
Så alt som gjenstod var morder og våpenet. Ideen om å bli drept av sitt eget belte virket først genialt, men det er vanskelig å svelge at man ikke merker en tynn, sylskarp knivaktig spiss penetrere gjennom lag med hud, vev, muskler og hva annet gørr som befinner seg i mageregionen.
Sakene, gjestene og motivet oppmerksomheten de fortjente. Det føltes litt som en ettertanke, og episoden var mer opptatt av å utforske forholdet mellom duoen ved å sende dem på fylla fremfor å gi seerne en skikkelig nøtt å knekke.
Heldigvis bygget det seg opp til et av disse emosjonelle klimaksene Sherlock mestrer så godt – hvor majoren vurderer å ende sitt eget liv. Alle forsøker ulike taktikker på å nå frem, men det er faktisk han som ikke er kapabel til å forstå menneskelige følelser som får det til. Det er kanskje greit for majoren å ta ansvar og dø, men man gjør det faen ikke i John sitt bryllup.
Så selv om The Sign of Three var hakket svakere enn forrige ukes glimrende returepisode, var det langt ifra en dårlig seanse. Mysteriet havnet litt i kulissene (og haltet da det endelig fikk plass på hovedscenen), men det var ingenting å si på humoren og de mange flotte øyeblikk skreddersydd for sentimentale hjerter.
For episoden avslutter på en lykkelig tone med en vakker Sherlock-komponert fiolinspilling og roligdans. Scenen kunne kanskje vært fisket rett ut av en av disse gamle rom-com’ene med Julia Roberts, men det funker fordi disse karakterene er så fantastiske. Etter all dritten John har vært gjennom fortjener han noen gode gamle filmklisjeer.
Men i motsetning til nevnte filmer, hvor snålingen overkommer sin sosiale skavanker og får på med den vakre brudepiken, går selvfølgelig Sherlock hjem. Alene.
Han har kanskje forandret seg litt med årene, men Sherlock Holmes er fortsatt den sære ulven som foretrekker sitt eget selskap.
Småplukk:
- Mrs. Hudson har altså vært gift med en sexgal, narkosmugler i Miami. Hvem ville tippet det?
- I en av seriens morsomste episoder kom også den desidert teiteste gagen. Sherlocks som marsjerende soldat var Mannen Med Den Nakne Pistol-nivå.
- En eller annen shabby spillside har allerede kjøpt opp idatedaghost.com-domenet.
- FYI: Skaperen bak Sherlock, Mark Gatiss, spiller faktisk Mycroft Holmes og har en rolle i kommende sesong av Game of Thrones
