Morsomt. Smart. Spennende. Hektisk. Og litt rørende. Alt vi forventet, egentlig.
Den store risken ved å lage en glimrende serie med internasjonal appell er at store, stygge Hollywood kan stjele skuespillerne dine.
For mens vi har diskutert, teorisert og forsøkt å knekke gåten på hvordan i all verden Sherlock Holmes overlevde mageplasket i hard og regnvåt London-asfalt, har Benedict Cumberbatch og Martin Freeman de siste årene vært opptatt med å pleie hver sin multimillion-franchise i utlandet.
Etter så mye venting er det derfor flott at episoden «The Empty Hearse» går rett på sak og åpner med en serie av flashbacks som på enkelt og effektivt vis forklarer prosessen fra hopp til lik til oppstandelse.
Fint. Nå er det unnagjort. La oss starte sesong 3.
Men vent litt. Var ikke det litt for enkelt? Litt for teit? Litt for Mission Impossible? Selvsagt var det det. Sherlock Holmes gjør mye, men han hopper ikke i strikk, suser elegant gjennom et vindu, gir dama et saftig kyss og forlater åstedet i triumf.
For åpningsscenen viser seg å kun være en eksentrisk teori fra lab-rotta Anderson, som har opprettet en klubb for de som er overbevist om at mesterdetektiven fremdeles lever og vet nøyaktig hvordan. Litt som Sherlock-forum på nettet altså.
Som om to års ventetid ikke var nok lar altså forfatterne Mark Gatiss og Steven Moffat oss ligge på den jævla pinebenken enda litt til. For som opplyste herremenn er de fullstendig klar over at dette er spørsmålet hele den Sherlock-gale delen av internettt vil ha svar på, og fordi de har en slem form for humor vil de selvsagt ikke servere oss noe umiddelbart på et sølvfat.
Slik fortsetter episoden å vifte med svarkonvolutten foran ansiktene til publikum. Det hele er irriterende, men herlig arrogant på en skikkelig Sherlocks måte. Og ganske meta, egentlig.
Så mens vi sikler etter svaret ruller episoden i gang sine andre historier. Det første og viktigste er jo selvsagt Sherlocks retur, som skaper både glede og sinne hos de rundt han. Sintest er selvsagt Watson – som ikke bare føler seg sveket av sin aller beste venn, men som også misliker timingen og måten han gjenoppstår på.
I en av episodens festligste sekvenser bruker nemlig Sherlock sin lynraske hjerne til å kle seg ut som en fransk kelner, akkurat i det Watson har mannet seg opp til å fri til sin nye kjæreste. Sherlock tar det som en god spøk. Watson som en fornærmelse.
Selv om dette stuntet selvsagt er totalt smakløst, slår det meg at vår helt har blitt mer menneskelig etter to år under radaren. Han virker i større grad kapabel til å forholde seg til mennesker som om de var mennesker, kanskje best skildret i en småsøt scene med håpløse Molly. Det er fint å se at selv roboten Sherlock kan utvikle seg litt over årene.
Watson er kanskje hakket kjedeligere, ettersom han bruker mye tid på å være sur og gretten. Det ender jo, noe forutsigbart, med en forsoning mot slutten, men sånn skal det være. Dette er jo både Sherlock og Watsons serie, og Martin Freeman selger virkelig scenene hvor hjertet blør.
Det andre hoveddelen er jo selvsagt episodens nye mysterium: den kommende terroraksjonen. Mysteriet farer litt i bakgrunnen, og lenge føltes denne essensielle delen merkelig underutviklet. Dessuten lente det hele seg farlig mye på lignende ideer fra V For Vendetta og den første Sherlock-filmen med Robert Downey Jr.
Men selv her viser forfatterne at de har stålkontroll. I en episode hvor alle kommer opp med den ene innfløkte forklaringen på Sherlocks overlevelse etter den andre, var det et smart trekk å løse opp i terroraksjonen med enkle in-your-face-løsninger, som at undergrunnsnettverket var et undergrunnsnettverk av T-bane tuneller, og at den massive bomben hadde en simpel av-knapp. Selvfølgelig har bomben en av-knapp.
Kanskje enda bedre er det at terrorplottet egentlig ikke er over, men første akt av noe større. For vi har ikke har vi fått noen motiver, gjerningsmann eller forklaring på Watsons plutselige bortføring, og i siste scene blir vi introdusert for øynene til en mystisk herremann med det som må være meget skumle intensjoner.
I de foregående sesongene har episode 2 helt klart vært de svakeste, men nå virker det som om forfatterne prøver å male en mer helhetlig fortelling over sesongen. Forhåpentligvis gjør det at neste mini-film ikke blir den årlige, obligatoriske mini-nedturen.
Og i episodens klimaks kom endelig forklaringen alle ventet på. Eller gjorde den egentlig det?
Vi får i hvert fall et flashback hvor Sherlock endelig forklarer detaljene, med en hær av hjemløse, luftmadrasser og en squashball. Selvsagt mye som skal treffe, men ikke noe mer urealistisk enn tidligere påfunn fra serien, spesielt fordi Sherlock spilte en long-con sammen med sin bror. Ut ifra min egen husk virker det meste å stå i stil med det forrige sesongavslutning presenterte..
Men, som i en siste vending, sier den eksentriske mannen at han ikke tror på Sherlock. Det er for teit. For urealistisk. Det kan ikke stemme. Altså akkurat som noen av oss vil reagere. Så kanskje får vi aldri svaret, og kanskje var det det beste svaret vi kunne få.
Smårask:
- Som Vidar skrev i sitt førsteinntrykk er Sherlock mer eller mindre en superhelt, og det virker som om forfatterne er fullstendig klar over det. Eller i hvert fall at mannen kan sidestilles med Hollywoods actionhelter. For åpningscenen var som å se Tom Cruise i en av MI-filmene. Deretter fremstår Sherlock som en langhåret, skjeggete Jack Bauer-lookalike som blir torturert av terrorister med eksotisk aksent. Før det hele toppes med at mannen myser utover London, i det som må være en eksakt kopi av en lignende scene med James Bond i Skyfall
- Foreldrene til Sherlock var jammen meg de mest ordinære gamlingene man kunne tenke seg.
- Det er kanskje et eldgammelt komitriks, men at folk tror Watson er homofil er likevel morsomt.
- Med unntak av Watsons nye skreppe er det ingen nye, store karakterer her. Når nye karakterer er det siste man savner sier det litt om hvor sterk seriens duo og samspillet mellom skuespillere er.
- Hvis det var noe som ikke helt fungerte så var denne litt rotete midtdelen hvor Sherlock og Molly blant annet surres inn i en fake Jack The Ripper-sak. Det ble litt mye å holde styr på der en stund
- Er du 100% fornøyd med forklaringen på Sherlocks fall? Hvis det var den virkelige forklaringen?
