Girls er tilbake og det mangler ikke på oppmerksomhet i år heller.
Enn så lenge kan diskusjonen rundt nakenhet og serieskaper Lena Dunhams sinte reaksjoner på spørsmål eller kritikk ligge litt. For det er serien jeg er undrende til.
Da Girls i sin tid premierte ble den holdt frem som original, nyskapende og revolusjonerende. Den skapte også heftig debatt for å være “kritthvit” og en serie om hvite narcissistiske og hjelpeløse mennesker ment kun for hvite narcissistiske og hjelpeløse mennesker. Alt i alt en serie som skapte die-hard fans, i tillegg til å skape relevante og interessante diskusjoner mellom episodene. Det er slikt som skaper legendariske serier.
Nå som serien er i sitt tredje år, har den mistet sin egenart? Etter at jeg i løpet av en uke “binget” meg gjennom siste halvdel av sesong 2 og de to første episodene av sesong 3 er det oppsiktsvekkende hvor klisjefylt og ordinær denne en gang så unike serien gir inntrykk av å være.
Det er den gjenkjennelige misjonærstillingen. Kan være givende det, men utvilsomt noe gjenkjennelig og repeterende over det hele.
Serieksaper Lena Dunham startet dette prosjektet med å skrive med stor inspirasjon fra sitt eget liv. Derfor var alle hvite, for hun er hvit og venninnene er det. Ladet med en komisk ærlighet var det lett for mange å kjenne seg igjen – spesielt i kulturpressen og blant HBOs abonnenter (hint: den hvite middelklasse). Det er friskt.
Men lever Dunham et liv som typiske seriekarakterer? Eller har hun gått så tom for ideer at hun bare henter derfra? En liten gjennomgang av velkjente klisjeer innen vestlig populærkultur:
Den mannsahvengige kvinnen
Etter samlivsbruddet gikk alt på tverke for Hannah. Vennskap, karriere og følelseslivet snus på hodet og tvangstanker hun slet med i sin ungdom vender tilbake. Først når mannen er tilbake i hennes liv finner hun en form for stabilitet. Jobben går bedre og tvangstankene er under kontroll. Fordi Adam er der og hjelper henne. Yay, happy romantic ending.
Eller «huff, nå er dette blitt en tradisjonell romantisk komedie».
Sant skal sies er vel poenget med Hannah å vise ung kvinne avhengig av alle andre. Adam er bare det dumme offeret for hennes manipulasjon. Selv faren har klart å si nei nå.
Den sprø kvinnen
Det har vært de siste års nye klisje – ledet an av serier som Homeland og Broen. Lena Dunham falt for fristelsen hun også, med blodige q-tips som resultat.
For du vet. Kvinnelige karakterer må ha mentale lidelser for at de skal være unike. Nei vent, det var i 2010. I 2013 var det bare nok en sau i flokken.
Mannen i skinnende rusting
Kanskje den eldste klisjeen av alle. Han som kommer løpende til unnsetning, kysser den sovende Tornerose. Sesongfinalen av Girls sin 2. sesong viste oss Adam – i bar overkropp – kaste alt fra seg og ofre sitt nye forhold for å løpe avgårde og redde Hannah fra hennes galskap. Selv ikke skjorten var verdt å få med seg fra sitt eksisterende liv. Ofrrrrre!
Romantikere elsker fort slik. Resten blir bare fornærmet. Kvinnen fordi hun ikke er avhengig av å bli reddet, mannen fordi han er lei av å bli fortalt at menns rolle i livet er å ofre alt for den første sprø kvinnen som spør om hjelp.
Eller som en kommenator sa: «Mellom denne og Silver Linings Playbook, har det vært år for romantisering av psykiske lidelser med en lykkelige slutt hvor alt vil løse seg på magisk vis så snart du bare finne noen til å elske deg.»
Uskyldige gutter/jenter er “bad”
Den elskverdige Shoshanna er utro med en fremmed døråpner. Fordi vi vet alle at uskyldige jenter er de mest uskikkelige. I hvert fall om vi skal tro klisjeen. For de i overkant snille og omsorgsfulle menneskene må jo bare ha skjulte lyster som må frem. Som om de er en flaske brus ristet over lang tid før den eksploderer i svik og griseri utover en intetanende uskyldig kar som er uheldig å åpne den.
Jaja, i det minste var de ikke «på en pause». Og en mørkhudet skuespiller fikk nok en gang jobb i denne serien som en en-scenes-greie.
Den mannsbesatte kvinnen
Alle som pinte seg gjennom The Twilight Saga: New Moon og overlevde makkverket vet hva jeg snakker om. Kvinnen som blir fullstendig emo når det blir slutt med typen. Gjerne besatt på å få han tilbake. Dette var Marnies historie i sesong 2, om en med en litt fornektende vri. Hun fikk han, men skuespiller Christopher Abbot var (forståelig nok) frustrert over karakterutviklingen til Charlie at han forlot serien brått.
Resultatet er en Marnie som sitter hjelpeløs på sofaen hos mor i sesong 3. Selv moren er drittlei, i likhet med mange andre.
Fedre med omsorgsvansker
Faren som stakk av eller faren som har vansker med å være der. Shameless har gjort herlig komedie ut av dette, i Derek ble det særdeles rørende. I stort sett alle dramaserier på 90-tallet fikk vi mint en episode med «faren som sviktet». Girls forsøker å skape filosofisk drama med Jessa i sentrum. Men vil historien klare å skille seg nok ut fra forløperne?
Av og på forhold
Husker du Friends? How I Met Your Mother? The Big Bang Theory? Sex And The City? Grey’s Anatomy?
Eller rettere sagt stort sett alle komedier og dramaserier med kjærestepar. Blir det slutt mellom dem? Jepp. Blir de sammen igjen? Jepp.
Hanna og Adam. Charlie og Marnie. Nuff’ said.
Hva nå?
Det eneste serien vel manlger av de mest vanlige klisjeer er et trekantdrama. Hannah har ikke en evig dans hvor hun må velge mellom en snill Luke Skywalker-type og en mer bad-boy aktig anti-helt. Til det har vi alle seriene på The CW.
Så. Hva er det som skjer med Girls? Serien som tidlig ble hyllet for å gjøre som Kaptein Kirk: Å tappert gå der ingen har gått før er nå en serie med klare kjennetegn hentet fra tradisjonell dramaturgi. Klisjeene har gjort sitt inntog.
Det mest spennende med sesong 3 er hvor Lena Dunham tar denne historien. Ivaretar den det unike og nyskapende, eller vil klisjeene fortsette å sette sitt preg? Om det er en større genial plan bak det hele, eller om Lene Dunham er gått tom og må ty til det velkjente for å servere underholdning – det er nå spenningen som får meg til å sjekke ut neste episode.
Hennest forfattermentor i serien stiller egentlig det essensielle spørsmål: Stemmen din. Har du den fortsatt, Lena Dunham?
Hva syntes du om utviklingen? Del gjerne med oss i kommentarfeltet. Ikke glem å sjekk ut Jørgens ukentlige oppsummeringer.
Foto: HBO
