Banshee 2.02 «The Thunder Man» – GIRLPOWER!

Del nyheten

Banshee har lært seg god timing. For akkurat den uken hvor sterke kvinnelige karakterer er tema i norske medier, slår serien til med tidenes brutale girlpower-episode.

Det er noe befriende i måten Banshee liker å straffe drittsekker på brutalt vis. I vårt siviliserte samfunn hvor hevn og vold er noe vi ikke tyr til – fordi vi tross alt er siviliserte – er det greit med litt virkelighetsflukt inn i Banshees verden. Her sendes ikke overgripere til fengsel uten en god dose juling først.

«The Thunder Man» gjør en god jobb med å utforske denne helsprø byen ytterligere, samtidig som den tar en pause fra hele Rabbit-saken. Racine er eksempelvis ikke noe sted å se. Men vi får mer av den stadig eskalerende konflikten mellom Proctor og Alex Longshadow – nå blir også Hood dratt inn i det hele.

Banshee 2.2 - 2
Nora gjør kort prosess med Banshees dumme flokk av overgripere.

Alex sin søster Nola er en mytsisk type, det er ikke lett å vite hvor hun står. At Alex er en pysete liten guttunge til sammenligning er i hvert fall ganske så klart. Nytt lavpunkt i det han denger løs på en lenket fast Rebecca. Historien med den kidnappede Rebecca var nydelig på så mange områder. Den starter med episodens første grilpower-øyeblikk i det Nola både banker opp noen hjernedøde overgripere og kidnapper Rebecca. Historien høster så to tidligere plantede frø. Først med Hood som må gjengjelde Proctors handling fra sesong 1-finalen, for så å ha et herlig Nola – Hood øyeblikk i det han blir sendt rett i bakken i det som for han må være et stort “hva faen” øyeblikk. «Hvem er denne kvinnen som forøførte meg for nå å ønske meg død?» Hood får definitvit noe å tenke på.

Legg til at det hele er et resultat av ranet begått i sesongens første episode – dette er en episode som nyter godt av det som kom før. Handlinger får konsekvenser. Slikt kan man like.

Og la oss ikke glemme den ene herlige slosskampen etter den andre for godeste Hood, som møter på vaktfolk hentet rett ut fra gode gamle arkadespill fra 90-tallet. Alt handlet om å komme forbi hindringer for å møte «the big boss» til showdown. Det var noe annet enn shaky-cam og kaotisk klipping, her var det gjort en god jobb med koreografien – med en herlig dose humor i det hele.

Episoden rakk utrolig nok også å gi litt mer bakgrunnshistorie for Siobhan, som fikk uønsket besøk fra en eks. Legg merke til hvordan alle mannfolkene i serien skal være så beskyttende for Shiobhan. I 90% av tilfellene ville en TV-serie valgt å vise oss en av de mange handlekraftige mennene ta og rydde opp. Men ikke i Banshee, her viste Shiobhan at det ikke bare er i Alien vi finner kvinner som vet å kicke ass.

Og det var ikke bare de to kvinnene som fikk bruke nevene denne gang, for Carrie tvinges til å markere territoriet sitt i fengsel. Jeg har slitt litt med rollefiguren hennes tidligere, men denne episoden var en som dro frem godbitene. Noen knappe minutter med Carrie i fengsel var mer underholdende enn hele Orange Is The New Black var til sammen. Det sier litt, siden den serien er av god kvalitet. Det er bare noe med skikkelig girl-power action, kryssklippet med Siobhans ass-whooping av dustete eks-kjæreste. Det der var blant tidenes actionklipp i en TV-serie. Oppbyggingen, settingen og den sterke kontrasten til “mannen som kommer til unnsetning”-klisjeen. Her viser Banshee at den vet å skille seg ut.

And the Lord shall strike you down!
«I will execute great vengeance on them with wrathful rebukes. Then they will know that I am the Lord, when I lay my vengeance upon them.”

Jeg håper at Carrie ikke er alt for rask ut av fengselet, for isolert der fanget med sine indre demoner – det gir glimrende muligheter for karakterbygging. Tross alt var noen av de beste øyeblikkene i sesong 1 tilbakeblikkene til Hood, vi fikk se hvilket faenskap han måtte gjennom. Også hennes familie har nok av demoner å bekjempe nå som livet deres er revet i sund. Kan ikke si jeg er særlig engasjert i Gordons skjebne. Narkotika, prostituerte og tomme trusler mot Hood. Han har virkelig fallt langt. Men serien har en jobb å gjøre for å få meg til å bry meg.

Alt i alt en episode som bringer Banshee tilbake til hva den gjør best. Drive historien forsiktig fremover, samtidig som den bruker tid på enkeltstående historier som primært er der for å bygge karakter og styrke relasjoner. Det var så mye vold og action i denne episoden at det er overraskende at de i det hele tatt fant til til å ta hensyn til slike ting, som jo er imponerende.

 

Ellers:

  • Brock fortsetter å grave i mysteriet rundt kroppene som ble funnet. Proctor er slu nok til å kaste mistanke mot Hood.
  • Rettsystemet i Banshee var da ganske så effektivt. Tok ikke lange tiden å bure inne Carrie.
  • Dyr får virkelig unngjelde i Longshadov – Proctor konflikten. Sprengte kyr. Blodig boblevad. Yuck.
  • Episodens scene etter rulleteksten viser en godt fornøyd Siobhan bak rattet. Kombinasjonen av blodig hevn og litt klinings med sjefen gir henne vel nok å smile for.
  • Godeste Hood er med det involvert med hvor mange av byens kvinnelige innbyggere? Jeg har mistet tellingen…
  • Fortsatt ikke tegn på den ekte Hoods sønn.

Hva syntes du? Noen favorittøyeblikk fra episoden?

Annonse