Arrow sparer ikke på pilene og kjører på med noen av de mest velkjente superheltgrep i sesongens første episode.
Det var langt fra den verste starten vi kunne få, samtidig var den litt for fantasiløs. Vi ble fortalt mye på en ganske så behagelig måte, bare så synd alt er hentet fra andre superhelters eventyr. En helt ok start bærer preg av at serien har litt å gå på hva gjelder å finne sin egenart.
La oss starte med den mest innlysende: Superhelten som ikke vil være superhelt, slikt er gjort med hell flere ganger. Supermann i Superman II, Spider-Man i Spider-Man II, Batman i The Dark Knight Returns…. Jeg stopper der. I oppfølgere er det et fristende dramaturgisk grep for en manusforfatter, at Arrow tok den vrien var derfor ikke overraskende.
Det hele blir selvfølgelig ganske forutsigbart for superheltgeeks der ute (som undertegnede). Oliver Queen har reist tilbake til øyen og kun litt overtalelseskunst fra Diggle (David Ramsey) sørger for at han vender nesen hjemover. Men kun for å redde selskapet, å være en lovløs helt sverger han på å ikke være. Selvfølgelig vet vi at det ikke vil vedvare.
Byen er herjet av noen særdeles endimensjonale skurker, fire personer som på et eller annet vis ble rammet av katastrofen som rammet byen i sesong 1. Om det er på dette nivået serien skal legge seg når det kommer til skurker, så vil den slite. Det hele er en rip-off fra The Dark Knight. Du vet, skurkene der som forsøkte å leke Batman? Enn så lenge ser vi ingenting til noen ny stor big-baddie.
Og Batman-inspirasjonen stopper ikke der. For Queens kamp om selskapet er hentet fra Batman Begins. På lik linje med Bruce Waynes kamp for å vinne kontroll over sitt eget selskap må Queen her – i tillegg til å gå noen runder «skal-skal ikke være superhelt» – finne en måte å komme Isabel Rochev (nydelige Summer Glau) i forkjøpet. Walter Steele blir redningen.
Ikke misforstå, det er helt greit at serien gjentar andre superhelters dramaturgiske grep – tross alt var det stort sett det Christoper Nolan (med Batman) og Sam Raimi (med Spider-Man) gjorde: De «stjal» som ravner fra Superman I & II-filmene. Men de gjorde det med forbedring, i en TV-serie som dette blir det bare ganske så billig. Spesielt når så mye presses inn i en episode.
Isabel er for øvrig en fin tilvekst til serien, som ellers sliter stort med sitt kvinnegalleri. Thea gjør ikke annet enn å syte og kreve ting med sitt evige melodrama, mens Laurel Lance er like sjarmerende som sokkene jeg nettopp kastet i skittentøyskurven. Felicity Smoak (Emily Bett Rickards) er og forblir seriens kvinnelige stjerne – kjemien med Oliver er like god som alltid.
Serien fortsetter sine tilbakeblikk, som denne gangen brukes for å speile hvor mye Oliver har endret seg. Fra å hensynsløs slå en mann ihjel med en stein – i en scene mer blodig enn hva denne serien har for vane å vise – til å bli en mann som nå vil drive på uten mord på samvittigheten. Pilen på Olivers moralske kompass har endret retning, episodens mål var å vise at helten tar et steg i en ny retning. Akkurat det klarte den ganske så bra.
«Å drepe eller ikke drepe» er en tematikk som har vært til stede gjennom hele serien som en rød tråd. Det har fungert særdeles bra, men i denne episoden ble det smurt veldig tjukt på. Greit nok at en del av seriens kjernepublikum er ungdom, men såpass mye teskje-modus som her er unødvendig. Folk er ikke så dumme.
Episoden avsluttes med introduksjonen av nok en superhelt – Black Cannarry. Episodens tittel gjenspeiler at Starling City får mer enn en helt løpende rundt i gatene. All ødeleggelsen som fant sted i forrige sesong finale fikk en boomerang-effekt Malcolm Merlyn nok ikke forutså. Det strømmer over av kriminelle, som gir rom for enda flere helter.
Alt i alt var dette en episode fylt opp av en god del campy superheltaction som er underholdende nok, spesielt for de yngre seerne (eller voksne som fortsatt har en guttunge i seg de våger å slippe frem). 11-åringen min storkoste seg i hvert fall da vi så den. Historien beveger seg fremover og den har nok interessante karakterer til å overskygge de mer irriterende. Men jeg håper det blir mindre rip-offs og mer egenart i episodene som følger.
Ellers:
- Manu Bennet er fra denne episoden oppgradert til en fast rolle. Herlig, Spartacus-stjernen er en av seriens beste skuespillere. Det skal bli spennende å se hvordan han ender opp som skurken Deathstroke.
- Også Colton Haunes og Emily Bett Rickards er oppgradert til fast inventar i serien. Begge kjærkomment tilvekst.
- «Star Labs Particle Accelerator» ble nevnt på nyhetene. Fin referanse til The Flash?
- Laurel har nå begynt å jobbe for statsadvokaten. Nok en Nolan Batman rip-off.
- Hele historien med moren og den sinna datteren? Ugh.
- Summer Glau er og forblir en favoritt. Men det følger en forbannelse med henne. Alt hun blir med i blir raskt kansellert….
Hva syntes du? Del gjerne med oss andre i kommentarfeltet.
