Hadde HBO vært som de fleste andre amerikanske kanaler hadde livet til Treme vært noe helt annet. Treme er et levende bevis på at HBO bryr seg om kvalitet, ikke bare suksesser. Serien har aldri vært en stor seersuksess og kommer aldri til å bli det. Den ville aldri fått sjanse av noen andre enn HBO, spesielt at den fikk 36 episoder på å fortelle sin historie. Det er hva jeg kaller en forpliktelse til kvalitet, uansett hvor surt det kan være at serien i år avsluttes for godt.
Serien har vært en flott bortgjemt perle i skyggen av The Wire siden den kom på lufta i 2010, og det trolig at den forblir det i all fremtid fremfor å vokse på den måten The Wire gjorde etter sin slutt. Treme er nok et bevis på at The Wire-skaper David Simon, som står bak serien med Eric Overmyer, er en av de mest unike serieskaperne i tv-bransjen både nå og de siste 10 årene. Det er lite som virkelig klarer å skape en genuin følelse av New Orleans både fra utsiden og innsiden som Treme har gjort. Den har ført oss inn i livet på både godt og vondt i en gruppe mennesker både fra byen og utenfra igjennom flere år som et godt karakterdrama gjør.
Serien har også vist at plottet er like viktig å ha til både historie og karakterer. Det er det som forbinder hendelser i historien og karakter til en sammenhengende opplevelse. Treme er en flott serie fordi den gjør dette, i tillegg til regi og det musikalske på topp. Å stole utelukkende på plottet på bekostning av karakter er hva som er problematisk (dvs., som når folk gjør / sier uforståelige eller usannsynlige ting for moro skyld å komme seg fra historien punkt A til historien punkt B).
Lenge har serien vært nær mitt hjerte på grunn av mitt personlige forhold til New Orleans, byen som – takk og lov – Treme aldri glorifiserer som et fantastisk sted. I likhet med Mad Men er Treme en serie som for meg er lettere å se mer eller mindre i sin helhet, fremfor uke til uke. Det var en av grunnene til at jeg virkelig elsket sesong 3 av serien, som virkelig leverte også på historiene fremfor bare enkelte øyeblikk med karakterene og skuespillernes prestasjoner. Dette sammen med den fantastiske musikken som fremdeles er intakt i sesong 4, hvor det virker som at de musikalske øyeblikkene er enda bedre.
På grunn av budsjettet ble sesong 4 bare på 5 episoder. Det gir et resultat av at seriens siste sesong ikke helt føles som en avslutning, og det er noen få omstendigheter hvor ting virker uferdig. Det sesongen klarer å gjøre noen siste forbedringer med flere av karakterene. Steve Zahn er morsommere og mindre slitsom som Davis enn noen gang tidligere. Clarke Peters forsetter sin solide rolle som Albert «Big Cheif» nok en sesong. Khandi Alexander skinner nok en sesong som LaDonna. Og Jon Seda`s karakter Nelson som gjøres betraktelig mer fornøyelig når Nelson gjør noe ikke bare for seg selv og penger.
Det er uten tvil store historier som kunne rullet videre i en femte eller forlenget fjerde sesong av serien, men dette har aldri nødvendigvis vært en serie om de virkelige store tingene. Dette er ikke The Newsroom. Derfor fungerer det bedre at serien avsluttes i en periode der det ikke er noe stort kaos i New Orleans på vondt som oljesølet til BP, eller godt som når The Saints vant Superbowl.
Å avslutte siste episode av Treme med Mardi Gras fremfor i en katastrofe er passelig, fordi det lar serien gjøre en god avslutning rundt de fleste karakterene. Det blir kanskje ikke den endelige slutten, for vi vet at det er en videre fremtid for de fleste av de. Men en gang måtte Treme ende.
Sesong 4 av Treme har premiere 2. desember kl. 20:00 på C More Series, og blir tilgjengelig samme dag både på HBO Nordic og Filmnet. Anmeldelsen er basert på alle de 5 episodene av sesong 4.
