Annonse

NRK har lenge kastet misunnelige blikk over Skagerak. Den danske søsterkanalen DR har hatt stor suksess med sine seriebarn Borgen, Forbrytelsen og Broen, og vår kjære rikskringkaster har lett etter et prosjekt som kan matche det de produserer sørpå.

Kanskje blir det Mammon, en slags konspiratorisk journalistthriller som minner mye om miniserien State of Play og alle disse paranoiafilmene fra 70-tallet som gjorde at amerikanerne sluttet å stole på myndighetene. Her lusker skumle menn i skyggene, mørke biler truer i bakspeilet og blodsporene leder hele veien inn i maktens korridorer.

Sånt storspill kunne fort blitt kleint i lille, uskyldige Norge, men når Mammon faktisk klarer å gjøre seg troverdig og spennende er det kanskje et hint om at fedrelandet tapte uskylden for lenge siden. Et mørkt og høstkaldt Oslo med glatte Barcode-bygg og store villaer på Bygdøy tar seg nemlig skummelt godt ut som tumleplass for grådige kapitalister.

Selv om det er lite her sjangerbevisste hoder ikke har sett før, drives de første episodene fremover av en god historie og et par overraskende vrier. Fortellingen krydres dessuten av bibelske referanser, kryptiske meldinger og skumle altertavler, og det skal bli spennende å se om det hele leder frem til noe litt mer originalt enn de vanlige mistenkte.

mammon_topp-630x354
Peter og Vibeke i Mammon. Foto: NRK

Slike konspirasjoner har en tendens til å være forlokkende i starten, bare for å falle sammen i det korthuset blir presset ned av famlende logikk og usannsynligheter. Men vi får la tvilen komme manusforfatter Gjermund S. Eriksen til gode for foreløpig farer historien troverdig fremover.

Annonse

Skuespillerne takler stort sett det alvorlige tonen og Eriksens kvikke dialog, selv om det er et par replikker her og der som føles hakket for skrevne. Når Kevin Spacey utbasunerer noe pompøst og dramatisk funker det, men når Jon Øigarden sier ting som «Jeg kysser den deilige hjernen din fordi den fortjener ros» blir det fort litt corny. Kanskje det er det norske språk?

For hovedrolleinnehaver Øigarden er ikke dårlig. Han gjør grovarbeidet som den noe anonyme, men rettskaffene snokejournalisten Peter, mens de mer fargerike birollene er litt «hit&miss». Heldigvis mest hit. Den smått Lisbeth Salander-inspirerte datageniet kunne jeg klart meg uten, men Nils Ole Oftebros bamsete redaktør og Terje Strømdahls ukonvensjonelle prest er friske innslag. Forhåpentligvis barker disse herrene fysisk sammen innen sesongfinalen.

Produksjonen er svært proff og alltid på farta, med hektisk kamera, rask klipping og helikopterkjøringer over storbyens lys. Det kalde uttrykket risikerer nesten å bli litt identitetsløs, der regissør Cecilie Mosli virker mer opptatt av å matche utlandet enn å sette et eget Mammonsk avtrykk.

Men der regien sjeldent er i veien, tar den fordømte musikken altfor mye plass. Nøkkelsekvenser bombarderes med store strykere og nitrist pianoklimpring, i tilfelle seerne glemte at dette var dramatisk og at dette var trist. Musikk er og skal være manipulativt, men når det skjules så dårlig som her får det gjerne motsatt effekt.

Selv om Mammon er proff, spennende og allerede solgt til det store utland vil serien neppe lage like mange ringer i vannet som førstesesongene til Broen og Forbrytelsen. Til det følger serien noia-sjangerens puls og uttrykk litt for slavisk. Men hey, så lenge det er medrivende nok til at man vil se neste episode bør jo det være mer enn nok for thrillerentusiaster som meg selv.

Førsteinntrykket er basert på de tre første episodene. Mammon har premiere 1. januar kl. 21:30 på NRK1. 

Annonse
Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer