Årets julespesial var elegant, storslagent og full av sjarm og humor. En stor kontrast til fjorårets, som sendte en av seriens hovedpersoner ut av serien med et kræsj. I år fikk vi i stedet et nytt bekjentskap i herlige Paul Giamatti som Onkel Harold.
Skuffende få tråder ble nøstet opp, men historien fikk i det minste mer fremgang enn det ser ut som de siste 8 månedene til sammen. For det er tidshoppet vi her har gått gjennom. Mary har ikke avgjort noe som helst i løpet av tiden som er gått, Bates har ikke tømt lommene, forholdet til Tom og Sarah har stått bom stille og det samme har forholdet mellom Isobel og Lord Merton.
Der det har skjedd saker og ting er med Edith og hennes graviditet. Hun er heldigvis ikke gravid fortsatt, det ville vært ekstremt selv for Downtons tilfelle med slik stagnasjon. Hun har vært i Sveits og adoptert vekk barnet. I løpet av episoden ombestemmer hun seg og iverksetter sin opprinnelige plan – å la en lokal bonde ta seg av barnet. Det mest spennende med hennes historie var avsløringen om at Michael Gregson skal ha blitt banket opp av nazister, men hva som så skjedde med mannen vet ingen selv etter ett år på savnetlisten.
Episodens store vinner var Giamatti – som på mesterlig vis ble en del av inventaret som amerikaneren Harold. Han fikk mer å gjøre enn de fleste av Downtons karakterer får i løpet av en hel sesong. Ryktene om Harold viste seg å være litt for unyansert, her har vi en mann med dybde, følelser og et skarpt øye. Interaksjonen mellom han og Madeleine (Poppy Drayton) var forfriskende og langt mer tiltalende enn de andre pågående romansene. Og hans forsøk på å håndhile på prinsen av Wales? Hahaha!
«Mesterhjernen» Robert Crawley…
En enkel oppgave ender opp som tidenes mest kompliserte tyveri når Robert Crawlet påtar seg å organisere innbrudd hos Terence Sampson for å få igjen et stjålet brev. Innholdet i brevet av en slik art at det kan skade kongerriket. Scenen hvor familien sitter og delegerer ut arbeidsoppgaver var vidunderlig forvirrende og hysterisk morsom. Robert mener nok godt, men han viser hvor hjelpeløs han er uten å måtte involvere halve kongerriket. «La nå bare Mr. Bates ta seg av saken» tenkte nå jeg. Noe episoden også ender opp med, i et av de herlige øyeblikkene som viser hvor dyktig den mannen er. Når «mesterplanen» til Robert feiler tar Bates på eget initiativ og ordner opp. Med lommetyvferdigheter redder han landet fra en skandale. Det enkle er ofte det beste. Bates er som regel det beste.
Mens vi er inne på Mr. Bates. Ser ut som om han har noe å gjøre med dødsfallet på svinet Mr. Green. Mannen tømmer visst ikke lommene i løpet av 8 måneder (usannynlig? Så absolutt) og med det får Mary og Mrs. Hughes greie på at han befant seg i London. Det ga noen gnistrende dialog (og iskalde blikk) mellom Mary og Bates, samt Hughes og Bates – men også en irriterende scene med Mary som faktisk vurderte å tyste på Bates. Heldigvis endret hun mening etter at Bates reddet familiens ære.
Det skulle vel egentlig bare mangle, men Mary har visst en slik sesong der hun skal være smålig irriterende. Etter 8 måneder har hun fortsatt ikke bestemt seg for hvem hun skal velge mellom sine to beilere. Trekantdrama er så klisjefullt, men manusforfattere elsker det fordi det tiltaler publikum. I Downtons tilfelle blir det bare så absurd. Endelig ser det ut til at hun velger vekk Blake, men i en samtale med Graham (av alle) finner hun ut at Blake ikke er så fremmed fra den øvre klasse likevel. Jeg frykter at dette trekantdramaet vil fortsette i store deler av sesong 5. Usj.
Strandtur med ønsket resultat
Amerika-besøket ga oss de mange kultur-konfliktene vi bare elsker. Carson fikk mer enn nok å henge fingrene i, mens møtet mellom Violet og Martha (Shrley MacLaine) var akkurat så briljant som man kunne håpe.
Episodens høydepunkt, ved siden av Mr. Bates som reddet kongerriket, var den elskbare Hughes og konservative Carson som hånd i hånd vasset på stranden. Med alt som foregår, er det herlig når en så triviell hendelse får så stor pay-off for publikum.
Tross at episoden brukte Anna skamløst lite (hele voldtektshistorien har blitt feid under teppet) og at Marys trekantdrama fortsatt er en pågående historie, så var det så mange fantastiske øyeblikk i denne episoden til at jeg storkoste meg. Det er kjekt med serier som ikke tar seg selv alt for seriøst, den fortsetter som en slags TV-seriens svar på Casablanca. Jeg gleder meg virkelig til sesong 5 og serien har i det minste vist at det fortsatt er håp uten Matthew.
Ellers:
- Stakkars Tom har fått Thomas på nakken, og en uskyldig omvisning ender opp med å gi Thomas ammunisjon til å baksnakke Tom. Thomas jakter virkelig på en konflikt, også Baxter fikk gjennomgå denne episoden.
- Vi fikk se Graham-huset i London i denne episoden. Som alt annet i denne serien, et imponerende sett!
- Ivy ser ut til å ta turen over Atlanteren, etter at amerikaneren Ethan ikke makter å kurtisere Daisy.
- Episoden var fylt med herlig dialog. «You are a footman, not a travelling salesman» fra Carson var episk, det samme var dialogen mellom Isobel og Violet. Isobel: “You take everything as a compliment.” Violet: “I advise you to do the same. It saves many an awkward moment”. Mesterlig, rett og slett mesterlig!
- Prinsen av Wales var kjent for å komme i trøbbel og i 1924 (et år etter denne episodens hendelse) sier han fra seg tronen. Han skapte også problemer i denne episoden.
- Det store ballet var det klasse over. Serien sparer ikke på noe når det kommer til sett og kostyme.
Hva syntes du om julespesialen?
