Aldri en kjedelig dag hos familien Crawley. Det foregår vel strengt talt litt for mye, i så måte greit at to av hovedpersonene tar seg en tur over atlanteren for å gi litt mer tid på skjermen til den stadig voksende rollebesetningen.
Man må virkelig være stor i kjeften for makte å gape over alt som foregår i Downton for tiden. Det er så mange historier og intriger at det aldri blir særlig tid til å dvele ved en scene før man sendes over i neste dilemma. Kontrastene blir også gigantiske, både hva gjelder tematikk og kvalitet på plott. Det svinger som alltid fra det latterlige til det geniale i denne serien – denne episoden var ikke noe unntak. Mens en må hanskes med å spise middag med mannen som voldtok henne, er en annens største bekymring alle klesskiftene som kreves i USA. Intet problem er for stort eller for lite for Downton Abbey…
Uønsket graviditet. Savnet elsker i Tyskland fordi han ønsker å skille seg. Jarlen som må haste avgårde til USA. Forbudt kjærlighet. Sykdom hos bestemor. Kjøkkenkonflikt. Traumaet til Anna. Store samfunnstema som rasisme, voldtekt og abort. Klesskifteproblamtikk. Har jeg glemt noe?
Jo: Griser i nød. Jupp. Nøff said.
Selvfølgelig må det en serie som Downton til for å bruke tørste griser som en hendelse som setter igang noen romantiske gnister mellom Mary og den stadig voksende gruppen av beilere. At også arrogante Blake ville bli en av dem var vel ikke en overraskelse for noen av oss. Men kudos for en absurd setting. Fullstendig latterlig, så absolutt. Men dette er Downton og karakteren Mary – der vet vi av erfaring at vi bare må leve med historiefortelling som bryter med all fornuft.
Utfordringen med hele Mary og hennes beilere er at det her settes opp til en konkurranse mellom en håndfull menn som jeg knapt klarer å se forksjell på. De er så like i oppførsel og så uhyre dannede mennesker. Jeg klarer ikke helt å se for meg at det blir mye lek og eventyr på soverommet med de karene der for godeste Mary. Men på den annen side, vi har nå lært at Blake er flink med griser og liker å leke i skiten – så kanskje det er noe moro å spore under den dømmende fasaden? Men akk, kjemien med Tom Branson er i mine øyne langt bedre, men den retningen kommer nok Downton aldri til å ta.
Mer lek og eventyr har eyecandy Rose i det minste ordnet seg, hennes forhold til musikeren Jack (imponerende spilt av Gary Carr) blir enda mer intenst. Men Rose er fortsatt for fersk i Downton Abbey til at jeg enda helt har begynt å bry meg – i hver bidige scene lengtet jeg bare tilbake til mer fra seriens faste karakteter. Ikke minst Anna og Bates.
For nok en gang var det historien til Anna som også denne uken fenget mest. Overgiperen (det jævla svinet av en drittsekk Green) er tilbake og vi må bli vitne til at han får sitte og spise middag med gjengen – uten at noen griper inn. Forklaringen er jo at nesten ingen av dem vet om grushomheten som ble begått. Men denne uken fortsatte den indre sirkelen å vokse. Lady Mary presset til seg sannheten. Og så er det Bates da. Blikket hans ved middagsbordet, det der er ikke en mann jeg ønsker å leke stirrekonkurranse med. Har han skjønt det? Stemningen var intens, jeg ventet bare på at han slo ihjel jævelen med stokken sin. Mannen er jo ikke dum, han må jo ha fattet mistanke – spesielt grunnet Annas reaksjon?
Det er synd at så få vet om hemmeligheten, for det hadde vært interessant å se hvordan folk som Carson, Tom eller Robert hadde reagert. Uansett, overgriperens dager virker å være talte innen kort tid – spørsmålet blir mer hvem som kommer til å ta seg av han. Scenen mellom han og Hughes var en av episodens høydepunkt. Hun gjorde en god jobb i å formidle hatet vi alle føler overfor svinet. Jeg har et håp om at det er en av seriens kvinner som sørger for rettferdighet – vil helst slippe at Annas frykt blir en realitet. Bates i trøbbel med loven vil bli en litt for kjip repetisjon.
Stakkars godeste “ondskaps-representant” Thomas, som fikk seg en overraskende tur over Atlanteren før han fant ut hva den tyngende hemmeligheten til Anna var. Legger sitt press på Baxter. Jeg blir fortsatt ikke klok på fru Baxter. Må også innrømme at mangelen på Thomas-scener denne sesongen er særdeles skuffende, karakteren fikk flere nye lag å spille på forrige sesong – hvorfor har man tråkket på bremsen? At han nå drar avgårde til statene og kanskje ikke blir å se i neste par episodene er ikke helt det jeg hadde håpet på. Det hadde vært spennende om han fant ut om retten Anna ble utsatt for, bare for å se om kanskje han tok seg av svinet. Den gang ei.
Forholdet mellom bestemødrene Isobel og Violet er som alltid en fryd. Litt mindre humor og litt mer omtanke i denne episoden, Isobel fikk sine ukentlige dose med å leke den barmhjertige samaritan og det atpåtil overfor Violet. Julen kom tidlig for henne i formen av sykdom. Men det er ikke kjekt at de skremmer oss med å gjøre seriens desiderte høydepunkt (ved siden av Bates + Anna = epic couple) tilsynelatende alvorlig syk. Downton Abbey vil ikke overleve uten henne, so hands off. Godt er det at Isobel er en ypperlig sykesøster – for det skulle ikke mer enn en episode til for å helbrede henne.
Ellers, noen sluttanker:
- Flere enn meg som ble litt skuffet over at vi ikke fikk se litt av USA-turen? Jeg regelrett tørster etter å få se litt mer av resten av verden.
- Alt som skjer på kjøkkenet rundt Albert – jeg klarer ikke engasjere meg i det. Jeg bare lengter etter Carson-utbrudd, i denne episoden var det fattige greier.
- Det sovende politiske dyret i Tom ser ut til å våkne til liv, det samme går for kjærlighetslivet. Nok en ny karakter entrer med det Downton Abbey, det begynner å bli litt for folksomt. Jeg vil ha mer Carson, Thomas, Anna og Bates, ikke nok et ansikt å forholde meg til.
- Hva har skjedd med Michael?!? Sorry, men uønsket graviditet og abortspøkelset er en tematikk vi har druknet i de siste årene på TV-fronten og i 99% av tilfellene ender det med at karakteren ikke tar abort. Downton intet unntak, seriens moralske budskap var her litt for kunstig (forsterket av Corys «det er vanlig å ha urene tanker, nøkkelen er å ikke handle i tråd med dem»). Feigt og kjedelig. Det eneste jeg klarer å bry meg om er mysteriet i Tyskland.
- Angående abort-problematikken. På 20-tallet var slikt ulovlig, så man må tydeligvis finne ut hvor slikt gjøres mens man leser blad på dass. Seriøst, kjedet manusforfatterne seg da de skrev den absurde forklaringen der?
- «I’ve been married, I know everything». For en gangs skyld var det Mary og ikke bestemor Violet som fikk ukens beste sitat.
Hva syntes du om episoden?
