Etter 4 sesonger er Kenny Powers historie med «Chapter 29». Det betyr ikke noe mer Danny McBride, Kathy Mixon og Steve Little sammen lengre på tv-skjermen i denne lille HBO-serien.
De fleste seriefinaler blir til en grad corny når det kommer til komiserier. Det å avslutte Eastbound & Down på denne måten var passende. Ja, den var til en grad sentimentalt og den hadde ikke helt den drittsekk-komedien serien har hatt fra Kenny sin side.
Serien brukte i seriefinalen Sasha Baron Cohen sin gjesterolle (eieren av kanalen Kenny og Guy Young jobbet for) til å fylle på med den typen humor som McBride har levert kanskje best på serien til nå. Drittsekk-humoren. Det er et godt forsøk, og det fungerer uten å gjøre noe helt stort som ikke tar vekk fokuset fra McBride. Det kanskje mest fantastiske rundt gjesterollen til Cohen er kanskje når Stevie sier fuck you til guttungen som følgte karakteren til Cohen. Det er så passende til Stevie, og det virker bare som Steve Little har hatt det så morsomt som den rollen opp igjennom årene. Spesielt i år.
For McBride sin del som skuespiller er det klart at mannen har utviklet seg over årene. Han har en vilje og karisma når det kommer til å spille karakterer som ikke alltid er lett å like. Han gjør det på en måte som er lett å like, og samtidig fascinerende med Kenny Powers. Når humoren er over klarer han troverdig å gå over til å levere en mørkere rolle med det emosjonelle som trengs også på plass.
Hele serien har fulgt en mann som har større ønsker for hva som kanskje er mulig. Seriefinalen var som at drømmene til Kenny endelig kolliderte med virkeligheten for han. Kenny levde et liv de første 3 sesongene hvor han fornektet sannheten. Denne fjerde sesongen har vært om at han endelig finner noe han fremdeles er god på, og det å være en god underholder. Samtidig som han innser at dette skaper problemer for hans rolle som far.
Blikkene inn i «fremtiden» var passende fordi den utgaven av Kenny har interessen av den suksessen og slutten på livet som Guy Young, noe ikke den virkelige Kenny Powers ikke lengre sikter mot. Han vil bare være en god far og ektemann for sine. Det er en slutt som passer godt med hva Kenny tenker, eller kanskje en gang tenkte.
Hva enn McBride, Jody Hill og Ben Best forsetter med gleder jeg meg til å se hva det blir. Det første prosjektet deres post-Eastboun & Down blir animasjonsserien Chozen som er lagd sammen med noen av skaperne av Archer. Etter det vil McBride trolig fokusere på High School-komedien de utvikler for HBO, som Lohan kanskje kan få en rolle i.
Serien i seg selv har kort og godt vært en noe variabel serie til tider, men Eastboun & Down har levert noe bra selv på det svakeste. Sesong 4 var uten tvil favorittsesongen utenom den første sesongen, fordi den har virket så mye mer fokusert og morsom når den trengte det. Det blir spesielt å legge bak seg Kenny Powers etter disse årene, men alle legender har en slutt.
The end. Cut to black. Audience goes fuckin’ apeshit.
Til slutt noen småpunkter ved episoden:
- Ashley Schaeffer (Will Ferrell) dukket ikke opp i seriefinalen. Hvis Eastbound & Down skulle noen gang ha fulgt med spinoff-toget som går for tiden med flere serier som både How I Met Your Mother og Modern Family kunne en Schaffer-spinoff vært et godt alternativ. Ikke det at dette er noe som er et behov.
- Apropos gjesteroller, fantastisk å se Alexandar Skarsgård fra True Blood dukke opp som sønnen til Kenny. Skarsgård-familien er nesten alle bedre på det komiske enn dramatiske for tida. Gustav som den joker-aktige Floki på Vikings, og Stellan var nylig helt fantastisk som Dr. Selvig i hans tredje Marvel-film som karakteren i Thor: The Dark World.
- Linday Lohan snakket ikke. Merk dere dette folkens.
- Tim Heidecker (den ene delen av duoen Tim & Eric) gjør en morsom siste opptreden med en fjernkontroll i underbuksa. Elsket matprogrammet til Heidecker på Jash.com.
- Hele sesongen har fått meg til å innse hvor mye jeg savner Ken Marino (Guy Young på serien) etter Party Down. Uten tvil en fyr som har fortjent en egen komiserie i flere år.
