Det er en stund siden man har sett ned på TV-film. Det er en fin måte å få produsert filmer som ikke nødvendigvis har den kommersielle appellen til å lykkes i kinosalene. HBO er heller ikke fremmed innenfor sjangeren, og har produsert minneverdige filmer som Gia, Recount, Behind the Candelabra og Clear History. Det er derfor med skuffelse at undertegnede må konstatere at Muhammad Ali’s Greatest Fight ikke lever opp til det man har lært seg å forvente.
La oss ta for oss tittelen først. Muhammad Ali’s Greatest Fight kan høres ut som om en film om Muhammad Alis kamp i ringen, kanskje går tankene til storkampen mot Foreman i 74′ eller Frazier i 75′, men dette er ikke en boksefilm, det er snarere en film som tar for seg høyesteretts (Supreme Court of the United States) behandling av anken i Clay v. United States. De aller fleste av oss kjenner nok — om ikke helt, så i alle fall delvis — til historien. Kort fortalt er den slik: I 1964 feilet Ali den kvalifiserende testen til hæren. Testen ble imidlertid revidert i 1966, og Ali ble klassifisert som tjenestedyktig, noe som gjorde at han kunne bli kalt inn til hæren. Ali gjorde det umiddelbart klart at han ikke ville kjempe i Vietnam-krigen, og uttalte at han var en conscientious objector, en som har hevdet retten til å nekte å utføre militærtjeneste. Etter at han ble kalt inn, nektet han, og ble deretter arrestert og dømt i retten i 1967; som en følge av dette ble han fratatt både tittelbeltet og bokselisensen. Ali anket og til slutt endte saken opp i høyesterett.
Det er som nevnt i innledningen denne hendelsen filmen tar for seg, og i utgangspunktet ser det ut som om det er duket for en god film. Regissør Stephen Frears (High Fidelity) har fått med seg blant andre Frank Langella (Frost/Nixon), Cristopher Plummer (Beginners), Danny Glover (Dødelig Våpen), Pablo Schreiber (Orange is The New Black) og Benjamin Walker (Abraham Lincoln: Vampire Hunter). Det er et greit skuespillerensemble, men med et manus som spytter ut klisjé på klisjé er det vanskelig å skape troverdige rollefigurer, og i en film der alle kjenner utfallet er man avhengig av å tilføre noe nytt, enten det er med velskrevet dialog eller ved å belyse noe som for den jevne seer er ukjent. Det er dog et par lyspunkter å finne. Danny Glover gjør en artig rolle som Justice Thurgood Marshall, som — dessverre for oss — må trekke seg fra saken fordi han var U. S. Solicitor General da saken begynte. Frank Langellas portrettering av konservative Chief Justice Warren Burger, og da særlig i dialog med Plummers John Marshall Harlan er også til tider fornøyelig.
Det gjør imidlertid ikke opp for at man aldri helt kommer inn i filmen, noe Frears’ bruk av Muhammad Ali-klipp også må ta skylden for. Det er forståelig at man ønsker å knytte Ali til handlingen, og det fungerer delvis i form av at man får se Ali ytre sitt eget standpunkt. Mannen mistet noen av sine beste år som bokser ved å stå for det han mente. Det er bare det at klippene i seg selv trekker fokuset vekk fra selve jussdramaet, og som sagt, man kommer ikke helt inn i det igjen.
Av og til blir ikke filmen bedre enn historien selv. Shawn Slavos manus og Frears’ fortellergrep gjør at dette ikke ender opp som noe mer enn opplysende, OK underholdning. Muhammad Ali’s Greatest Fight fører seg dermed inn i en tradisjon av den type film min kjære samfunnsfag- og historielærer plasserte i DVD-spilleren, etter at terminkarakterne allerede var satt; den er informativ, men knapt noe mer. Det er synd, fordi materialet filmen er bygget på er langt mer interessant enn det man får se på TV-skjermen.
Muhammad Ali’s Greatest Fight gjøres tilgjengelig på HBO Nordic 6. oktober.
