Denne høsten har alt handlet om Breaking Bad og Walter White. Naturlig nok. Men i år er det også en annen velkjent tv-figur som har takket for seg – uten at veldig mange ser ut til å gråte over det.
Etter åtte år legger nemlig Dexter Morgan knivsettet på hylla. I samme slengen ditcher han dama, sier fra seg sønnen og blir visstnok tømmerhugger i Alaska, eller et eller annet kaldt sted med mye trær…
Det var en bedriten slutt, så klart, men på ingen måte noen overraskelse etter en rekke kjipe sesonger. Hovedproblemet er derimot ikke hvordan Dexter overlevde en tropisk storm, fyrens mangel på kvalifikasjoner i hogstbransjen eller andre grumsete detaljer rundt slutten, men hvor svak serien har vært så utrolig lenge.
Vanligvis gir man jo opp serier når de år etter år ikke leverer varene, men som gammel fan satt man jo med et lite håp om en hederlig sluttspurt. Det skjedde ikke. Så hvordan klarte egentlig Dexter å gå fra å være kremen av spenningserier til å bli en uintensjonell halv-parodisk smørje?
De triste fakta er at Dexter begikk så og si samtlige feil en serie kan begå. Forfatterne tok alt som var interessant med konseptet og karakteren Dexter og omformet det til en hul, ugjenkjennelig og kastrert billigkopi.
«Seriemorder om natten/blodspesialist om dagen» var i utgangspunktet et genialt konsept, selv i en tid hvor antihelter ble mer og mer vanlig på skjermene. Mafiabosser og korrupte politimenn er én ting, men en person som virkelig nyter å ta livet av folk? Herlig groteskt, og en kilde til en haug av moralske problemstillinger.
Å bare se en slik fyr fungere i hverdagen var som å bevitne en bekmørk «fisk ut av vannet»-komedie. Å følge hans konstante streben etter å være to skritt foran myndigheter og andre drapsmenn var en evig kilde til spenning. Til sammen dannet disse styrkene grunnlaget for en av de mest herlig skrudde seriene på TV.
I de første sesongene måtte Dexter Morgan virkelig jobbe for å balansere sine to verdener. Han elsket å drepe, elsket å vimse rundt på et blodig åsted, elsket å spille syke spill med andre forstyrrede mennesker. Når han en gang i blant gjorde normale ting, som å date damer eller bowle med kollegaer, var det kun et spill ovenfor omverdenen. Uten koden hadde Dexter vært av samme ull som de han jakter.
Serien prøvde aldri å unnskylde at vi fulgte, og til og med heide, på en sjuk fyr. Det var på mange måter Breaking Bad, to år før Breaking Bad i det hele tatt kom på skjermen.
Men til helvete skulle det altså gå, og den første varselslampa burde blinket rødt på slutten av sesong 2 når Dexter, via noen litt for komfortable tilfeldigheter, slapp å drepe Doakes. Siden den feige og fatale avgjørelsen har Dexter sakte, men sikkert blitt mindre og mindre seriemorder, og mer og mer superhelt.
Det skulle riktignok gå to år til før Dexter virkelig sank i kvalitet, men det var starten på en trend hvor serien sluttet å problematisere hvem han er og hva han gjør. De få gangene noen tok bladet fra munnen og stilte noen kritiske spørsmål endte det alltid opp med at våre kjære seriemorder hadde rett likevel.
Så når Dexter i sesong 8 småkoser med Hannah i senga er det derfor ikke bare den mest uinteressante utgaven av mannen man kan tenke seg, men også et bevis på hvor langt denne feigheten fikk lov til å spre seg. Dexter ble en solid kollega, en kjærlig familiefar, en god venn, en beskyttende bror, en anonym samfunnshelt, ja til og med en kjekk bachelor.
Den mørke, geeky, sosialt utilpassede drapsmannen som i sin tid lokket oss inn i universet var visket vekk fra skjermen.
Så var det kanskje aldri meningen at Dexter skulle være et stort karakterdrama, men i det minste kunne man fortsatt kose seg med serien som en spennende, pulpy thriller? Vel, egentlig ikke.
Serien ble fort komfortabel med et mønster hvor Dexter hvert år møtte en eller annen «big bad», som etter litt dansing frem og tilbake ble avlivet innen sesongslutt. Så trykket man på resetknappen og begynte med blanke ark.
Forferdelig forutsigbart, selv om oppskriften noen ganger funket helt greit – som når John Litghow gjorde en grøssende god gjesteopptreden som Trinity i sesong 4.
Men hvis det aldri er noen konsekvenser for det som skjer forsvinner litt av poenget med at ting skjer i utgangspunktet. Nøkkelen til godt drama er at noe står på spill, og nøkkelen til god spenning er at vi tror at hovedpersonen faktisk kan tape.
Scener som dette:
.. får serien til å fremstå som en parodi, ikke som den smarte, coole thrilleren det en gang var.
Folkene rundt han tar så mange idiotiske avgjørelser at Dexter ikke lenger er den smarteste seriemorderen i klassen, kun den heldigste. Når han unnslipper alt, gjerne på de billigst tenkelige måtene, fordufter både spenningen og Dexters kulhet.
Det har heller ikke hjulpet at serien har kvittet seg med hver eneste interessante figur – som Trinity, Doakes, Lundy, Rudy og Isaak – og beholdt tomsingene Quinn og Batista som ikke gjør annet enn å forvikle seg inn i det ene gørrkjedelige subplottet etter det andre.
Til slutt begynte til og med Michael C. Hall, en av de få kontinuerlig gode tingene ved serien, å levere så slapt at man merket de fleste bare ville bli ferdig med hele sirkuset.
De siste fire årene med Dexter var fylt til randen av slike problemer, enten de kom som logiske brister, platt dialog eller rotete dramaturgi. Å peke på problemene i en Dexter-episode er som å telle høystråene i en høystakk. Så hvorfor kunne det gå så langt?
Et av problemene kan ha vært at ingen visste hva eller hvor man ville med Dexter. Der Breaking Bad har hatt en veldig klar idé fra starten av – den berømte «fra Mr Chips til Scarface»-analogien henger sikkert innrammet på veggen på kontoret til Vince Gilligan – har Dexter etter de to første sesongene snublet fremover i tåka uten kart og kompass.
Dexter har manglet en skikkelig showrunner med en skikkelig visjon, en kjærlig bestefar som kunne veilede serien mot noe. Vince Gilligan, David Chase og Shawn Ryan. Dette var folk som ikke bare kickstartet seriene sine, men som åndet og levde for det de hadde skapt og fulgte trofast med hele veien til slutten.
I løpet av Dexters åtte år har showrunnere, produsenter og forfattere svingt inn og ut av dørene som travle meglere på Wall Street uten at noen har hatt et eierskap til serien. Et kult konsept kan kanskje være drivstoff i et år eller to, men etter hvert trengs det sterke krefter bak kameraet for å dytta skuta fremover.
Så ja, det var leit at det skulle gå slik med en av de mest lovende seriene fra siste tiår. Om ikke annet får Dexters arv være to, tre gode sesonger, en stort sett glimrende Michael C. Hall og en liste med «ikke gjør dette«-punkter til Bryan Fuller – mannen bak nye, lovende Hannibal. Det siste vi trenger er enda en seriemorder som går på trynet.
