Rosekrigen, som herjet i England på 1400-tallet, er neppe en historiske epoke som får det til å sitre i nordmenns blod. Vi er litt mer på vikingtid og andre verdenskrig, egentlig.
Men det stopper ikke HBO Nordic fra å satse nettopp på Starz og BBC-serien The White Queen som tar for seg denne turbulente perioden i britisk historie. Muligens håper Starz og BBC å få noen historienerder på kroken, og samtidig appellere til lesere av Patricia Gregory sin bokserie «The Cousins War» som serien jo er basert på.
HBO vartet derfor opp med flott visning i omgivelser med en viss historisk schwung på den ærverdige Ladegården i Oslo, akkompagnert av passende trubadurmusikk og levende lys. Problemet var at stemningen rundt visningen var langt mer forseggjort enn det som ble vist på selve skjermen.
Det finnes dessuten nok av seere som tørster etter mer manipulerende dynastidrama i trekkfulle og svakt belyste middelalderrom – uansett hvor historisk korrekt The White Queen viser seg å være. Game of Thrones har jo pause, og The Borgias fullførte nettopp sitt løp, så markedet for historiske maktfortellinger er absolutt til stede.
Uten å vite den minste ting om denne rosekrigen, og hvorvidt forfatterne har fulgt historiebøkene eller ikke, så føles det aldri ut som om serien utspiller seg i et borgerkrigsherjet England midt i svarte middelalderen. Første episode er stort sett kjedelig filmet i og rundt en altfor velholdt bondegård, hvor ting er så rent og pent at man kan lukte det nyklipte gresset og det såpevaskede gulvet.
Når kongen og hans menn drar ut til krig er stemningen så passiv og udramatisk at det virker som om de er på vei til den lokale kjøpmannen, og de altfor duggfriske skuespillerne ser ut til å være hentet rett ut av en påkostet shampooreklame.
Den skitne, stinkende middelalderen med gule tenner og kumøkk i stua er ingensteds å se.
Den første episoden fokuserer på Elizabeth Woodville – den kommende Hvite Dronning – og hennes romantiske eskapader med unge Kong Edvard. En real kjærlighetssviske kan smake godt, men dette forholdet sender ut rare, småkvalme signaler.
Først opptrer Kong Edvard som en real kuk, og prøver på ridderlig vis å voldta vakre Elizabeth fordi han ikke får viljen sin. Det kunne kanskje vært starten på en lovende Game of Thrones-aktig «hva ofrer man ikke for makt?«-historie, ettersom Elizabeth har mye å tjene på å bli hans fremtidige hustru. Men den gang ei.
Noen scener senere fremstilles nemlig mannen i et langt mer positivt lys og Kong Edvard er nå en nobel fyr som kjemper for kjærligheten i en tid hvor ekteskap kun var et maktverktøy. Den i utgangspunktet så standhaftige Elizabeth blir i samme slengen redusert til en forvirret nyforelsket møy, og alt som er lovende med begge karakterene forsvinner på et blunk.
Hele affæren klinger veldig feil på alle mulige måter, og hopper så mye frem og tilbake at man er lei hele ekteskapet før det er i gang. The White Queen klarer i første episode verken å sjarmere med følelser eller tegne en spesielt spennende verden for historisk interesserte, og faller derfor brutalt mellom to troner.
Heldigvis slutter episoden bedre enn den starter – når historien endelig forflyttes fra eventyrgården og inn til maktspillet ved det kongelig hoff. Det er altfor tidlig å si noe særlig om serien vil bli noe bedre av den grunn, men det hintes i det minste til at spillet vil strammes til. Spesielt Richard Neville og matriarken Jacquetta, som flørter med heksekunst, har potensial til å lage litt bråk og faen. Eller
Anmeldelsen baserer seg på første episode. The White Queen ble vist på BBC i sommer og har premiere på HBO Nordic 18. august.
