Etter nok en prikkfri sesong er det bare å konstatere at denne serien har en uovertruffen kvalitet som fortjener din fulle og hele oppmerksomhet.
De som savner at noen redder westernsjangeren kan bare slutte å lete – for Justified har ikke bare berget den fra kanten av stupet, den har fornyet den og gjort sjangeren både kulere, morsommere og mer sjarmerende enn hva den har vært på flere år.
Det er vanskelig å ikke ty til westernmetaforer som «treffsikker» og «ta av seg hatten» når denne perlen av en serie skal beskrives. Jeg nøyer meg med å si at den har klart det film-mediet har strebet med å få til: Justified har gjort westernsjangeren relevant igjen.
Sesong etter sesong, episode etter episode – Justified leverer alltid varene og med sin notoriske sten-på-sten bygging står den nå fjellstøtt blant de beste seriene. For en fryd det er å ha en serie som aldri ser ut til å makte å irritere, gå seg vill eller miste kontroll over plott eller sine mange karakterer. Det snakkes så mye om The Wire, Sopranos, Mad Men og Breaking Bad – som alle er serier som maktet å holde standarden år etter år og fortjent har fått legendestatus. Etter denne sesongen av Justified er det på tide å blande den inn i det gode selskap. Serien er for feilfri til å ignorere.
I sesong 4 gjør man det enkelt og fortsetter å bygge videre på alt som fungerer. Det er sjarm, spenning, action og humor – med flere hyllester til alt som har gjort westernsjangeren så populær. Den makter til og med å gjøre humor på egen bekostning med dialog det er skikkelig snert i. Det er noe herlig avslappende med å sitte seg ned med denne serien her. Den er ikke manisk opptatt av å sjokkere eller stresse slik Homeland gjør, den trenger ikke mengder med sex og blod som Spartacus eller den stadig mer absurde kompleksiteten til Sons of Anarchy.
Formelen er enkel og genial: Ikke prøv for hardt, gi ikke seeren for mye av det gode – men samtidig sørg for å ikke snyte dem fra det de forventer.
Tryggheten er det beste med hele serien, den prøver ikke for mye. Det er en undervurdert kvalitet i en bransje hvor serier ofte forsøker å overgå hverandre med sjokk og vantro. Justified er en hyllest til godt håndverk fremfor bling og hype. Dette er egenskaper verdt å beundre i en tid hvor alt handler om å bli den store snakkisen på Facebook og Twitter.
God eller ond, rett eller galt – Justified er – som de beste westernfilmene – på sitt sterkeste når den dveler på slike eksistensielle spørsmål. Det er heldigvis ikke mangel på slike øyeblikk denne sesongen. I sentrum av det hele står Raylan (Timothy Olyphant) og Boyd (Walton Goggins), som nok har langt mer til felles enn de begge våger innrømme – samtidig er det et eller annet udefinerbart som plasserer den ene på den riktige siden av linjen. Det er vel mest deres perspektiv – der Raylan ser en linje, som han tidvis vet å flytte litt på – er Boyd mer en som ikke tror på eksistensen av rett og galt. Det er bare konsekvenser.
I år har den supplert med et ganske ordinært mysterium, uten at det plottet gjøres til en bærebjelke for sesongen. For her er det karakterene og miljøet som er drivkraften. Av dagens serier er det kun Mad Men som tilfredsstiller på samme måte, selv om de to seriene har fint lite til felles i form. Men i kulissene er det nok av likheter: Grundig og imponerende manusarbeid, fantastiske skuespillere og et lass av karakterer som hver og en er interessant – selv de som avspises med et minutt eller to i en og annen episode.
Det mangler ikke på den mer dyptliggende tematikk, representert ved Raylan og Boyds streben etter å bedre forsørge de som står dem nær. De har i grunn samme mål, men ulik fremgangsmetode – og vet å irritere vettet av hverandre på en måte som blir kvalitets-underholdning av sjelden vare.
Som seer blir man aldri helt klar over hva de to måtte føle for hverandre. Det er et bisarrt kameraderi over de to fiendene, dynamikken er like perfekt i denne sesongen som tidligere. Vi må vente halve sesongen før de har noe med hverandre å gjøre, et smart trekk som sørger for at vi aldri blir lei. Den rolige og veldig episodebaserte starten gir ingen indikasjon på hvor god sesong man kommer til å bli vitne til. Men halvveis ut i sesongen slår den over i høygir og brikkene faller på plass på en vidunderlig harmonisk måte over 5 episoder, før den roer ned og dekker bordet til sesong 5 i den siste episoden.
For å avslutte anmeldelsen må jeg nevne alle de geniale bikarakterene serien har å by på, det er en bevissthet om å unngå å servere oss for mye av dem. Det er prisverdig hvordan seriesjefene klarer å utvise slik måtehold, for hver og en av dem kunne like godt hatt sin egen serie. Heldigvis faller man ikke for fristelsen å utlevere dem for mye – og med det holdes interessen ved like. For ikke å snakke om hvor stor effekt det har når serien i episoden Decoy (for øvrig en episode som går inn på min hall-of-fame liste av beste episoder) lar bikarakterene styre showet i episodens mest spennende og kule sekvens – mens godeste Raylan og Boyd er opptatt på annet hold.
Det er ikke mange serier – om noen – som våger slikt. Det er nettopp slike øyeblikk som viser hvor mange ben denne serien har å stå på. Da er det ikke rart den står fjellstøtt. Serien svikter aldri.
Konklusjon
Det vil ingen ende ta hvor mye interessant som kommer ut av Harlan County, hvor vår favorittmarshall Raylan Givens innfrir med både mystikk, drama og action. Det er ikke en kjedelig karakter, dialog eller scene i løpet av 13 episoder – som gjør dette til den mest komfortable og artige serien amerikanerne kan by på for tiden.