Netflix ga oss først humor i Lilyhammer og politisk drama i House of Cards. Nå fortsetter de å utvide repertoaret med en dose skrekk og mystikk. Med denne høyst spesielle serien lykkes de ganske bra med det.
I en tid hvor serier og filmer som True Blood, Game of Thrones og Twilight fenger publikum verden over, er det ikke overraskende at Netflix ønsker noe eget å tilby innen fantasy og skrekk for et litt mer voksent publikum.
Ledet av skrekkmester Eli Roth og med solide skuespillere som Landon Liboiron, Bill Skarsgård og Famke Janssen, virker dette som en tryggere satsing enn det mesterlige House of Cards. Spesielt Bill og Landon vil nok tiltrekke seg mange kvinnelige seere med sin stil og røffhet – det lukter forsider med guttene i bar overkropp lang vei. Men det finnes også mye annet å verdsette her for oss andre.
Jeg skal ærlig innrømme at Eli Roths verk ikke akkurat har vært på toppen av min liste tidligere (jeg har ikke engang sett Hostel). Den typen forkjærlighet for skrekk og vold har jeg aldri hatt. Men i seriens første tre episoder er det lite av den typen elementer, annet enn en varulvtransformasjon jeg ikke helt klarer å avgjøre om er latterlig eller genial.
Handlingen utspiller seg i en by fylt til randen av mysterier og overnaturlige elementer. Tenåringer er selvsagt sterkt til stede i historien, slik det ofte er i skrekkens univers, men serien unngår å bli en repetering av noe vi har sett før.
En av de fine tingene med Hemlock Grove er at den er vanskelig å sammenligne med noe annet.
Ja, den er inspirert av Twin Peaks – favorittserien til sjefsprodusent Eli Roth – og ja, den har visse likheter med True Blood. Men den har sitt eget sett med galskap og en særegen tone som gir den nødvendig egenart. Dette er avgjørende for å unngå å bli tolket som en dårlig gratispassasjer som prøver å ri på suksessen til serier som The Walking Dead og True Blood.
Serien er som en viderekommen versjon av The Vampire Diaries og Twilight, men uten håpløse tenåringsforhold og trekantdrama. Det er faktisk ganske befriende, selv om det fremdeles finnes en dose tenåringssjalusi.
Noe av skuespillet er av den merkelige sorten. Av og til føles det for kunstig, og dialogen sitter ikke alltid helt, men det er likevel noe sjarmerende ved det. Det minner nesten om en skrekkens Casablanca – så mye camp at det blir kult.
De to hovedpersonene fenger. Landon Liboiron overrasker stort og viser en helt annen klasse enn den håpløse tenåringen han spilte i Terra Nova. Han er nesten ikke til å kjenne igjen som den mer tilbaketrukne og innesluttede karakteren med mye hårvekst. Knallbra! Samspillet med Bill Skarsgård fungerer også godt. Dougray Scott, i rollen som Norman Godfrey, tilfører en film noir-aktig dimensjon til historien.
Det serien mangler i sine tre første episoder, er de virkelig skumle øyeblikkene. Med tanke på Roths forkjærlighet for skrekk og vold er det noe overraskende, men jeg mistenker at det ligger mye i vente.
Dette er en serie som, i enda større grad enn House of Cards, forsøker å bryte de dramaturgiske reglene. Den har en oppbygging og et tempo som man aldri ville våget i en tradisjonell serie. Her tar man seg tid. Serien mangler dessuten et tydelig anslag og forklaring – seeren kastes rett inn i en bygd full av drap, varulver, mystiske eksperimenter og uløste mysterier fra både nåtid og fortid.
Det er mange finurlige karakterer, men de er knapt utforsket i de første episodene. Det føles som om serien krever mye av seeren.
Dette kan virke overveldende, men det gjør også at jeg har lyst på mer – og da har de første episodene gjort jobben sin.
