Netflix ga oss først humor i Lilyhammer og politisk drama i House of Cards, nå fortsetter de å utvide repertoaret med litt skrekk og mystikk. Med denne høyst rare serien lykkes de ganske bra med det.

I en tid hvor serier og filmer som True Blood, Game of Thrones og Twilight fenger publikum verden over er det ikke overraskende at Netflix ønsker noe eget å tilby innen fantasi og skrekk for de litt mer voksne.

Ledet av skrekkmester Eli Roth og habile skuespillere som Landon Liboiron, Bill Skarsgård og Famke Janssen virker dette som en litt tryggere satsing enn mesterlige House of Cards. Spesielt Bill og Landon tiltrekker seg nok endel kvinnelige seere med sin stil og røffhet – det lukter forsider med guttene i bar overkropp lang vei. Men det er nå også nok av annet å verdsette her for resten av oss også. Jeg skal ærlig innrømme at Eli Roths verk ikke akkurat er noe jeg har sett så mye av før (jeg har ikke engang sett Hostel), den typen forkjærlighet for skrekk og vold har jeg aldri hatt. Men det er lite av slikt i seriens første tre episoder, annet enn en varulv-transformasjon jeg ikke helt klarer å avgjøre om er latterlig eller genial.

Seriens handling finner sted i en by fult opp av mysterier og overnaturlige elementer. Tenåringene er selvfølgelig sterkt til stede i historien, slik det som regel alltid er i skrekkens univers. Men den går aldri helt i fellen å bli en repetering av noe vi har sett før.

For noe av det fine med en serie som Hemlock Grove er at den er litt vanskelig å finne noe å sammenligne med.

Annonse

Ja, den er inspirert av Twin Peaks – favorittserien til sjefsprodusent Eli Roth – og ja den har enkelte likheter med True Blood. Men den har sitt eget sett av galskap og en egen tone som skiller den såpass at det gir den nødvendig egenart. Noe som er viktig for å unngå å bli tolket som nok en dårlig gratispassasjer som skal nyte godt av suksesserier som The Walking Dead og True Blood.

Det er en litt viderekommen The Vampire Diaries og Twilight, uten håpløse tenåringsforhold og trekantdrama. Akkurat det er befriende, selv om det er en dose tenårings-sjalusi.

Hemlock Grove

Noe av skuespillet er også av den merkelige sorten – av og til blir det for kunstig og dialogen sitter ikke helt, samtidig får jeg en trang til å tilgi det. Det blir som en skrekkens Casablanca – så mye camp at det blir litt kult.

De to hovedpersonene fenger, må si Landon Liboiron sjokkerer meg i å her utvise et helt annet kaliber enn den håpløse tenåringen han spilte i Terra Nova. Han er ikke til å kjenne igjen som den mer tilbaketrukne og innesluttede karen med mye hårvekst. Knallbra! Samspillet med Bill Skarsgård er kult. Dougray Scott, i rollen som Norman Godfrey, tilfører i tillegg en film noir-type karakter.

Det seriens tre første episoder ikke har mye av er de skumle øyeblikkene. Med tanke på Roths forkjærlighet for skrekk og vold er det noe overraskende, men jeg mistenker vi har mye i vente her.

For dette er en serie som i enda større grad enn House of Cards forsøker å endre litt på de dramaturgiske reglene, med en oppbygging og et tempo som man aldri ville våget i en tradisjonell serie. Her tar man seg klart og tydelig tid. Det mangler også noe særlig anslag og forklaring, her kastes man inn i en bygd med drap, varulver, mystiske eksperiment og uløste mysterium fra både nåtid og fortid. Det er en haug med finurlige karakterer, men de er knapt utforsket i de tre første episodene – det føles som om det krever litt av meg som seer.

Det er nesten litt overveldende, men det gjør at jeg er lysten på mer – og da har seriens første episoder gjort jobben sin.

Annonse
Abonner
Varsle om
guest
2 Comments
Flest stemmer
Nyeste Eldst
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer