I den fantastiske filmen Mr. Smith Goes To Washington fra 1939 ender den idealistiske Mr. Smith opp i maktens sentrum, hvor han med pågangsmot og en ustoppelig vilje beseirer korrupsjon og svake ledere. Det er en av de mest imponerende filmer om hvor sårbart et demokrati er, hvor menn som Mr. Smith må til for å gi noe som helst håp.

I House of Cards er det ingen Mr. Smith til å redde oss. Her har vi kun Frank Underwood (Kevin Spacey), som er alt Mr. Smith ikke er. Kynisk, nådeløs og blottlagt for naivitet og idealisme. En rå brutal kraft som pisker vekk alt i sin vei. Han bryr seg ikke om å ha rett, for han handler det om å få rett.

Menneskets natur er et fylt av kynisme, begjær og ambisjoner – House of Cards er fortellingen om hvordan slike følelser og tanker så effektivt knuser fundamentet samfunnet er bygget på. Demokratiet kneler under vekten av folks ego og personlige mål. Det reduseres til en illusjon for den vanlige mann i gaten, opprettholdt av menn som Frank Underwood.

Det er en moderne Shakespeare-inspirert fortelling om en mann som starter en nøye planlagt konspirasjon for å tilrive seg makten han føler seg snytt for. Det passer som hånd i hanske for en skuespiller som Kevin Spacey, som i det som etter hvert er blitt et TV-landskap fylt opp av Hollywood-stjerner kanskje er den som viser seg som den største av dem alle.

Det er sjeldent kynisme er blitt portrettert med mer kraft og innlevelse enn hva vi her blir vitne til. Den er ikke så utpreget kald og kjølig som hva Ian Richardson leverte i den britiske originalversjonen fra 90-tallet.

Annonse

Journalistikk, her representert ved den unge fremadstormende journalisten Zoey Barnes (Kate Mara), er en lettlurt og velvillig prostituert som tar betalt med strategisk planlagte lekkasjer. Sannhet blir selektiv, regissert av politikere. Pressen er en vits, i lommen på rike mennesker som ønsker å tilfredsstille aksjonærer og annonsører mer enn å ha et organ som kan avsløre menn som Underwood. Slaver til egen ambisjon, de er en brikke som villig lar seg bruke for sine usle små personlige mål. Dette er beretningen om hva som skjer når de viker fra sin post.

Det er ikke vanskelig å se på dagens aviser og TV-stasjoner og tenke det samme. En gjeng med «sell-outs», forskjellen er at de selger seg grunnet prestisje fremfor desperasjon, hvor blindsonen det skaper gir spillerom til mørkets fyrster.

Enkelte av dem med størst tanker om seg selv vil kanskje la seg provosere av serien, om da virkelig selvhøytidelighet er en av deres indre demoner. Det blir spennende å se.

For hva annet kan man ikke gjøre enn å le når Zoey med overbevisende intensitet hevder til avisens eier at hun vil miste integritet om hun oppgir kilden sin? Hun har gått til sengs med fienden og blitt et redskap. Solgt både kropp og ideologi. For en tragedie, samtidig er det en spennende ferd å se når hun sakte men sikkert begynner å skjønne hvilke krefter hun her leker med. Vil hun etter hvert transformere seg til den som forsøker å kappe hodet av dragen?

Frank Underwood ikke er alene med sin ondskap. Alle styres av egne personlige ambisjoner og det er nesten lett å heie på han, for overalt rundt han er det mennesker med makt eller penger som ikke er det spor bedre. De er bare litt dummere og dårligere til å spille spillet om tronen. Ideologi er som et begrep man finner i fremmedordboken og prinsipper er knust under vekten av pragmatiske virkemidler i jakten på makt. Frank er ærlig om sine egne ambisjoner og er en ekspert til å se andres komplekser og hvordan de kan utnyttes.

Det er portretteringen av denne kyniske verdenen som fascinerer og gjør serien så bra. Den tar det nok litt til det ekstreme, men ser man på dagens politikere, pressen eller vanlige mannen i gaten- aner man ikke de samme konturene? Hører man ikke en egen indre stemme som ytrer de samme ord som Frank? La oss håpe det er et produkt av fri fantasi og ikke for mye basert på realisme. Men det virker som en naiv tilnærming for enhver som vet betydningen av Watergate. Manusforfatter Beau Willimon har erfaring med valgkamp, det kan vanskelig avfeies som fordommer. Dette er snop for paranoiaen.

Når denne versjonen av Washington, det politiske spill og pressens falitterklæring presenteres med en slik tyngde er det bare til å applaudere. Manuset er så lekende, så solid og gjennomtenkt. Regien til folk som Fincher, Schumacher, Franklin og Foley er det lite å utsette på, cinematografien holdes konstant ved den stødige hånden til Eigil Bryld som unngår at serien skifter visuell tone fra episode til episode. Kun et par episoder midtveis regissert av Joel Schumacher hvor Beau Willimon ikke har skrevet på manus gjør at jeg ser litt på klokken – da ble det litt langtekkelig. Dialogen har et litt retro-preg over seg fremfor å forsøke å leke Mad Men, det gjør meg fint lite.

Det er godt å se at Frank etter hvert mister litt av kontrollen, han får til og med en verdig utfordrer mot slutten. For de som har sett den britiske originalversjonen er det gjort såpass mange endringer, spesielt kvinnegalleriet, at man fortsatt blir overrasket. Kvinnene er her langt mer selvstendige og en kraft å regne med, selv om jeg ærlig innrømmer at jeg lengter etter mer Kevin Spacey når serien bruker tid på å utforske livet til Franks kone Claire (Robin Wright) eller Zoey. Kevin Spaceys prestasjoner er så gode at de kaster en skygge de andre har vanskeligheter med å komme ut av.

Det hjelper på at Netflix har brukt rundt 100 millioner dollar på de 26 episodene de har bestilt – for produksjonen oser av kvalitet. Det er et spennende grep for Netflix å servere 13 episoder på en gang, men det strider samtidig litt med deres logikk at de ikke har gitt oss alle 26. Men venting er for meg del av en serie sin sjarm og jeg venter gjerne med spenning på neste sesong.

Konklusjon

Netflix debuterer som serieskaper i tungvektsklassen med en solid knockout. Om det er på dette nivået de har tenkt å legge seg fremover kan vi seriegalne mennsker glede oss over at nok en seriøs aktør har meldt sin ankomst.

Nå er ikke historien om maktens spill en ny en, men det er vanskelig å gå lei når den serveres med en slik kvalitet som det her gjøres. Dette er det beste politiske dramaet jeg har sett på mange år. Et gigantisk løft for strømmetjenester og en spiker i kisten for gårsdagens TV.

Annonse
Abonner
Varsle om
guest
14 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer
foca9
foca9
7 år siden

Kommet meg gjennom kun tre episoder så langt – dette blir en lang lørdagskveld 🙂 Hehe, ha rett/få rett får meg rett i tanken på Platon fra ex.phil.-forelesningene. Og at «makt korrumperer» er et så viktig menneskelig trekk at det kan skapes god drama av dette (Game of Thrones er ett eksempel – ASoIaF er FULL av gode sitater om politikk, hele grunntanken om at godt og ondt ikke eksisterer gjør det bedre enn det meste annet). Samtidig må man være dette bevisst i et demokratisk styresett, og gir at dramaer med dette som tema en særlig grad av viktighet… Les mer »

Ingar Reinholtsen
7 år siden

Hva synes du om monologene Spacey holder for kameraet? Ødelegger litt virkelighetsfølelsen for min del. Håper jeg blir vant til det, har bare sett første episode så.

Vidar Daatland
7 år siden

Skrev litt om det i førsteinntrykket. Selv storkoste jeg meg med det, det er effektivt fordi han samtidig manipulerer meg som seer. Å bryte den 4. veggen er ikke lett å gjøre med suksess, men her syntes jeg de har klart det veldig bra.

Etterhvert savnet jeg det faktisk litt, da det er enkelte episoder det blir brukt lite. 🙂

Ingar Reinholtsen
7 år siden

Likte det bedre etterhvert. Ble bare for mye i første episoden.

Snakker om førsteinntrykketet: kult at dere er står først på wikipedia-artikkelen under «critical reception».

Vidar Daatland
7 år siden

Ironisk nok får ikke Serienytt.no lov å nevnes med egen artikkel på Wikipedia.no 🙂

Vi var trolig først ut i verden med anmeldelse av serien, slapp den så fort avtalen tillot det (vi så de to første episodene et par dager før vi publiserte).

Stephen
7 år siden

Corey Stoll blir for meg det beste med serien vekk fra Spacey. Synd å se han ikke blir nevnt av flere, eller en gang på rollelisten her i anmeldelsen. Likt han i stort sett alt jeg har sett han tidligere som Midnight In Paris og selv Lov & Orden-spinnoffen med Alfred Molina og Skeet Ulrich. Men House of Cards er hans beste rolle synes jeg. Han gjør uten tvil en av det som blir mine favorittroller dette året på tv-skjermen, og ja jeg vet vi er bare i februar. Han spiller den rolle så troverdig, og godt som en viktig… Les mer »

Vidar Daatland
7 år siden
Svar  Stephen

Kate Maras karakter Zoey ble dessverre ikke like kompleks som i den britiske versjonen. Hva gjelder Corey Stoll gjorde han en helt grei jobb, men heller ikke han klarte å matche sin britiske «rival» (Miles Anderson). Uansett en karakter dømt til å bli en simpel bonde på sjakkbrettet.

For meg ble det først og fremst et Kevin Spacey & Robin Wright-show. En djevelsk sjarmør i tospann med isdronningen, helt klart de mest interessante brikkene på brettet. Gerald McRaneys inntog som Raymon Tusk mot slutten var også en stor bonus, veldig interessant karakter.

foca9
foca9
7 år siden

Kommet meg gjennom kun tre episoder så langt – dette blir en lang lørdagskveld 🙂 Hehe, ha rett/få rett får meg rett i tanken på Platon fra ex.phil.-forelesningene. Og at «makt korrumperer» er et så viktig menneskelig trekk at det kan skapes god drama av dette (Game of Thrones er ett eksempel – ASoIaF er FULL av gode sitater om politikk, hele grunntanken om at godt og ondt ikke eksisterer gjør det bedre enn det meste annet). Samtidig må man være dette bevisst i et demokratisk styresett, og gir at dramaer med dette som tema en særlig grad av viktighet… Les mer »

Ingar Reinholtsen
Ingar Reinholtsen
7 år siden

Hva synes du om monologene Spacey holder for kameraet? Ødelegger litt virkelighetsfølelsen for min del. Håper jeg blir vant til det, har bare sett første episode så.

Vidar Daatland
7 år siden

Skrev litt om det i førsteinntrykket. Selv storkoste jeg meg med det, det er effektivt fordi han samtidig manipulerer meg som seer. Å bryte den 4. veggen er ikke lett å gjøre med suksess, men her syntes jeg de har klart det veldig bra.

Etterhvert savnet jeg det faktisk litt, da det er enkelte episoder det blir brukt lite. 🙂

Ingar Reinholtsen
Ingar Reinholtsen
7 år siden

Likte det bedre etterhvert. Ble bare for mye i første episoden.

Snakker om førsteinntrykketet: kult at dere er står først på wikipedia-artikkelen under «critical reception».

Vidar Daatland
7 år siden

Ironisk nok får ikke Serienytt.no lov å nevnes med egen artikkel på Wikipedia.no 🙂

Vi var trolig først ut i verden med anmeldelse av serien, slapp den så fort avtalen tillot det (vi så de to første episodene et par dager før vi publiserte).

Steffen Stø
7 år siden

Corey Stoll blir for meg det beste med serien vekk fra Spacey. Synd å se han ikke blir nevnt av flere, eller en gang på rollelisten her i anmeldelsen. Likt han i stort sett alt jeg har sett han tidligere som Midnight In Paris og selv Lov & Orden-spinnoffen med Alfred Molina og Skeet Ulrich. Men House of Cards er hans beste rolle synes jeg. Han gjør uten tvil en av det som blir mine favorittroller dette året på tv-skjermen, og ja jeg vet vi er bare i februar. Han spiller den rolle så troverdig, og godt som en viktig… Les mer »

Vidar Daatland
7 år siden

Kate Maras karakter Zoey ble dessverre ikke like kompleks som i den britiske versjonen. Hva gjelder Corey Stoll gjorde han en helt grei jobb, men heller ikke han klarte å matche sin britiske «rival» (Miles Anderson). Uansett en karakter dømt til å bli en simpel bonde på sjakkbrettet.

For meg ble det først og fremst et Kevin Spacey & Robin Wright-show. En djevelsk sjarmør i tospann med isdronningen, helt klart de mest interessante brikkene på brettet. Gerald McRaneys inntog som Raymon Tusk mot slutten var også en stor bonus, veldig interessant karakter.