Manusforfatter Kevin Williamson er glad i seriemordere. På 90-tallet hugget han ned vakre tenåringer for fote i filmene Scream og I Know What You Did Last Summer, og nå er han tilbake med en ny blodtørstig psykopat i primetime på Fox.

Men det har gått 15 år, og Kevin Williamson vet inderlig godt at en streit seriemorder som opererer solo ikke lenger er nok til å fange publikums flakkende oppmerksomhet. Den gamle kluten må vris.

Derfor har han skrevet en rollefigur som ikke bare dreper ungpiker for egen maskin, men inspirerer svake sjeler over hele USA til å følge hans morbide planer. The Following ser altså ut til å bli en eneste stor seriemorderorgie.

I løpet av seriens 45 første minutter viser det seg at Joe Carroll har snudd intet mindre enn fem personer og gjort dem alle til sine lydige, små hjelpere. For å i det hele tatt gi et slikt konsept et snev av troverdig krever det en ufattelig karismatisk figur i skurkerollen. En Hannibal Lecter ganger 2, helst med brevkurs i hypnose eller markedsføring. Piloten gir oss aldri han.

James Purefoy er sikkert en stødig skuespiller, men han må komme med langt mer enn sosse-britisk og sitater fra Edgar Allen Poe. Ingen forventer en fyldig personlighetsrapport etter snaue fem-og-førr, men The Following virker å være langt mer opptatt av billige sjokk enn psykologisk dybde.

Annonse

Det kan bli gørr å se på i lengden, spesielt hvis Williamson faller for fristelsen til å utnytte sin egen idé og kynisk avslører gud og hvermann som en «følger» hver gang plottet krever det. Litt som alle muldvarpene i 24 som krøyp ut av sprekkene idet Jack Bauer trengte motstand.

Jeg sier ikke nødvendigvis at han vil gjør det, men 24 er nå en gang Williamson’s favorittserie…

The-Following-Promo-Saison1-2

Joe Carroll har ikke bare en haug av følgere, han har også en forfølger i den tidligere FBI-agenten Ryan Hardy. Fra Hardy morskt sier «I’m not an agent anymore» og frem til rulleteksten er det tørkede klisjeer som stort sett står på menyen.

Derfor var overraskelsens stor når The Following mot slutten går fullstendig meta og indirekte begynner å referere til egne klisjeer. Kanskje er serien egentlig en svært selvbevisst liten sak og har veldig lyst til å snu det velkjente fullstendig på hodet. I så fall er dette en snodig åpningsepisode som ikke forteller noe om hvordan serien kommer til å bli, men heller noe om hva den ikke vil være.

Men jeg tviler. The Following føles ikke som en serie som har guts til å ta en real kreativ 180. Birollene prater og oppfører seg som resten av klonene som ligger på lager hos de store nettverkskanalene, og piloten halter seg til klønete mange flashbacks. Det er ikke oppførselen til en serie med selvtillit.

Episoden er heldigvis på ingen måte ubrukelig. Serien er badet i gråtunge farger som kler det mørke materialet, og det er aldri dumt å plassere de slitne øynene til Kevin Bacon i noe dystert. Det er en solid produksjon, og Fox holder ordet om at de tøyer de puritanske grensene for gørr og grusomheter.

Alt dette er et brukbart utgangspunkt for en god thriller og piloten er helt ålreit. Hvis denne katt-og-mus leken virkelig skal engasjere over 15-episoder må det derimot vises langt større interesse for både katten og musen.

Annonse
Abonner
Varsle om
guest
2 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer
Vidar Daatland
7 år siden

Kevin Bacon var som alltid crisp og James Purefoy har vært en favoritt siden Rome. Seriens premiss er vel det jeg har mest å utsette på, men karakterene er nok noe jeg kommer til å følge fremover.

Vidar Daatland
7 år siden

Kevin Bacon var som alltid crisp og James Purefoy har vært en favoritt siden Rome. Seriens premiss er vel det jeg har mest å utsette på, men karakterene er nok noe jeg kommer til å følge fremover.