Finn frem popkornet, for den mest gøyale og underholdende advokatgjengen på TV er tilbake.
Det skulle så absolutt ikke forundre meg om motebransjen merket en eksplosiv vekst i dresser etter at Suits entret TV-skjermen. Kult, heftig, stilistisk – denne serien får det å gå med joggebukser til å virke som en darwinistisk fallitterklæring. Jeg var ikke klar over hvor mye jeg hadde savnet denne serien, det er først når sesong 2 setter igang det bare er å innrømme at dette er en av mine absolutte favoritter. Dette er Mad Men på steroider.
Etter en noe ustø start i sesong 1 – hvor serien forsøkte litt for mye å vise frem hvor dyktige dens hovedpersoner er og med det ble litt «hul» – er dette sesongen som spiller litt mer på det menneskelige. Fint lite er svart/hvitt i det tidligere sjef Daniel Hardman (David Costabile) gjør comeback på kontoret og skaper en borgerkrig i kontorlokalene.
Sesongen satser mer på å være føljetong, en utvikling jeg takker og bukker for. Den har fortsatt enkeltstående historier i flere av episodene, men karakterutvikling og dramaturgi får seg et realt byks med sesongens røde tråd. Strengt talt har enkeltsakene aldri engasjert meg nevneverdig – det er dynamikken mellom karakterene og «kontorlivet» som fenger. De elitistiske advokatene får denne sesongen nok å hanskes med og rives tidvis effektivt ned fra sin høye hest i det de må håndtere det vi alle må: Mellommenneskelige relasjoner. Lojalitet, kjærlighet og vennskap blir gjennomgående tematikk.
Det som engasjerer mest med den voksende konflikten på kontoret er at det ikke er lett som seer å falle ned på en side. De gjør en god jobb med å gjøre å vise gode sider av samtlige karakterer. Instinktivt er det selvfølgelig Harvey og co. som får heiarop, men når den slu Jessica Pearson (Gina Torres) er så tungt involvert så er det intet enkelt valg. Det har kanskje litt med at jeg aldri har vært den helt store Torres-fan, men karakteren hun spiller er den eneste i et rikt karaktergalleri som ikke helt faller i smak.
Jeg bare må si det: Litt Up! Dette er sesongen Louis Litt for alvor blir en av karakterene man bare må elske. Det som i sesong 1 startet som en ufyselig type får flere dimensjoner til seg og man kan ikke annet enn å engasjere seg i hans stadige dilemmaer utover sesongen – det er jo også en stjerne i boken når han omtaler seg selv som en Lannister i en av seriens uendelige populærkultur-referanser. For meg er han nå en like viktig og engasjerende karakter som superduoen Harvey & Mike.
Styrken til Suits er nettopp de velkledde menn og kvinner, det er mange karakterer å bli glad. Skuespillerne har gnistrende kjemi, hvor Patrick J. Adams – som spiller Mike Ross – er i sentrum. Det være seg munnhuggeri med mentoren Harvey, katt-og-mus lek med Louis eller det høyst engasjerende kjærlighetsdramaet med Rachel (Meghan Markle). Den unge advokatjyplingen er blitt en av mine absolutte favoritter og jeg håper og tror Adams har en stor skuespillerkarriere foran seg.
Jeg må også berømme Meghan Markle og Sarah Rafferty for hvordan de portretterer to av sterkeste og kuleste kvinnekarakterene jeg har sett de siste årene. De har havnet i ganske tradisjonelle yrker i en mannsdominert verden – men er det noe denne sesongen gjør er det å vise hvor avhengige mennene i dress er av dem.
Best av alt er nok det stadig utviklende forholdet mellom Mike og Harvey, dialogen mellom dem er skrevet med såpass snert at jeg trekker på smilebåndet flere ganger enn i en vanlig komedie. De representerer hver sin side av seriens evige konflikt. Den kyniske råskapen og vinnerviljen kontra omtanke, idealisme og medmenneskelig hensyn. Sammen er de dynamitt – hver for seg ganske så fortapt og hjelpeløs.
Plottet er solid, men det blir ikke uventet et ganske tradisjonelt utfall. Det gjør ikke stort, for hvert eneste sekund av ferden leverer varene og den unngår de store og irriterende plott-hullene. Når man koser seg såpass og tiden flyr gjennom nærmere ti timer så har serien gjort jobben sin. Dette er popkornunderholdning slik den er ment å være.
Konklusjon
Sesongen innfrir så til de grader med velskrevet dialog og spennende plott som drives frem av god karakterutvikling. Den er både morsom og gripende, dette er en advokatserie helt utenom det vanlige. Det er ikke en serie ment å sjokkere eller forsøke å fundere over livets realiteter – dette er rock’n roll i TV-format, bare med litt stiligere bekledning.
