På mange måter er det greit at britisk TV er så glade i korte sesonger. Etter å ha strømmet meg gjennom den første mikrosesongen av Luther på Netflix i løpet av en helg, var det bare å røske av gavepapiret rundt sesong 2. Og jammen hadde ikke serien slanket bort hele to episoder siden sist.

Det er altså en svært overkommelig oppgave å komme seg à jour med den britiske hardhausen – som fyrer av runde 3 en eller annen gang senere i år. Serien er absolutt til å anbefale, med mindre man foretrekker krimmen sin smart, subtil og i tempoet til Miss Marple.

Noe som får meg over på den andre fordelen med mini-sesonger; man rekker egentlig ikke å irritere seg skikkelig over ting som garantert ville blitt en pest og en plage i løpet av 12-13 episoder.

Og Luther har i utgangspunktet en hel bønsj av disse.

Luther 3

Denne runden av Luther starter med at forfatter Neil Cross ser ut til å ha glemt den intense standoff’en på slutten av sesong 1. Ihvertfall hadde han veldig lyst. Man skulle tro ringvirkningene ville bli enorme, men her har man heller valgt å løse de fleste flokene bak kamera og snarere gå i gang med sesong 2 med blanke ark.

John Luther får dermed tilbake lisensen til å etterforske i ekspressfart, og må stoppe nok en kjip fyr som terroriserer Londons hardt prøvede befolkning. Back to business, altså, og det gikk kjedelig fort.

Oppmerksomheten rettes istedet mot en maskekledd morder og byen skitne pornoindustri. Dexter holder nok en eller annen rekord på hvor mange klin hakke sprøinger man klarer å presse inn i løpet av en gitt spilletid, men med dette tempoet seiler Luther opp som en seriøs utfordrer. Man forventer kanskje litt mer nøkternhet fra gamle, stolte BBC, men morro er det likevel.

Annonse

Selve formatet har undergått en liten oppussing siden sist. Istedenfor et ukentlig mysterium, må godeste John takle to omfattende saker som får lov til å leke i en dobbeltepisode hver. Samtidig murrer problemer av mer personlig art i bakgrunnen gjennom hele sesongen – noe som gir John mer enn nok å sette tenna i.

Dette er uten tvil et smart trekk. Sesongen virker ikke like skjematisk, og både skurkene og konfliktene får mer tid til å skinne med sin galskap. Noen svært effektive cliffhangere sørger dessuten for en fin flyt mellom episodene, og det er en lett sak å se alt i et jafs.

Luther 2

Det er fortsatt litt vanskelig å elske supermannen John Luther. Idris Elba er som vanlig helt sjef, men karakteren eier en form for ufortjent brillianse som kommer fra ingensteds. Han tar hele tiden en rekke beslutninger basert på fullstendig blåste antakelser – og har alltid rett.

Selv om man ofte rister på hodet over hvordan serien kommer seg fra A til B, veier Luther opp med energi, Elba’s karisma og seriens evne til å iscenesette både snikende spenning og ren horror. De ulike gjesteskuespillerne som svipper innom leverer alltid, og innimellom slår Luther til med noen pratescener hvor serien kan forveksles med noe langt mer sofistikert.

I episode 3 og 4 viser serien seg fra sin beste og sprøeste side på en og samme gang.  Et svært tøvete utgangspunkt, som blant annet bygger på noe banal kritikk av spillpåvirkning, utvikler seg til blodig massaker med hammer og spraymaling. Det er en av de mer forstyrrende sekvensene jeg har sett på TV, og det uten å ty til et eneste blodig nærbilde. Regien i Luther er tidvis svært effektiv, og hjelper serien fra å kveles av den litt kiosklitteratur-aktige fortellingen.

Og helt til slutt: Hvor er Alice? Den eksentriske sosiopaten var sesong 1’s store joker, men her er hun redusert til noen ytterst få scener. Det er merkelig hvor lite man har brukt Ruth Wilsons magnetiske til stedeværelse, men samtidig er sesongen såpass kort at savnet aldri stikker spesielt dypt.

Og da er vi tilbake til åpningsargumentet om at korte sesonger ofte har sine fordeler.

AnnonseSi farvel til matsvinn!
Nå er Throw No More-appen ute