Det forblåste skjæret på andre siden av Nordsjøen er svært glad i sin krim. Fra konservative Midsomer Murders til hyperaktive Sherlock – hvis britene skal kose seg foran boksen må tydeligvis noen begå grusomme forbrytelser.

Luther plasserer seg trygt i landskapet mellom disse to krimtypene. Det er litt mer gli på skia enn hos de mest stivbeinte gamlingene, men satt opp mot den moderne versjonen av gutta i Baker Street kjører Luther fortsatt et temmelig tradisjonelt løp.

BB239767@LUTHER web use

John Luther er en hardkokt kriminaletterforsker med base i London. En brilliant copper, men som sliter både med oppsigelseskåte overordnende og et raknende privatliv.

Sett det før? Garantert. Sikkert lest det før også. Fra Harry Hole til Sarah Linden – dette er trekk krimforfattere elsker å klistre på figurene sine og strengt tatt en ganske utslitt arketype å komme drassende med i disse tider.

Men det er kanskje derfor man hyrer Idris Elba. Det er ikke ofte jeg oppsøker en serie utelukkende basert på casting, men siden Elba’s magnetiske prestasjon som Stringer Bell, en narkofyrste med samfunnsøkonomisk teft i The Wire, har jeg vært på utkikk etter nye saftige roller med mannen.

John Luther er kanskje ikke den den mest minneverdige kreasjonen han kunne valgt, men med sin tårnende, massive til stedeværelse stiger Elba over klisjeene. Allerede i åpningsscenen etablerer Luther seg som en fyr du ikke kødder med – verken fysisk eller mentalt – og intensiteten slipper aldri taket.

Luther

Annonse

Hver episode introduserer en ny sak som John Luther og hans trauste, britiske kollegaer må løse. Luther er ingen typisk whodunnit – for gjerningsmannens identitet blir som oftest avslørt innen kvarteret er gått. Istedenfor fokuseres det på hvordan man kan fange skurken, og hvorvidt man klarer å feste han eller hun til ugjerningen som er begått.

Nøkkelen til suksess ligger derfor i å forstå den kriminelles sinn. I en episode fremkaller Luther et velplassert og forhåpentligvis smittende gjesp for å avgjøre den mistenktes empatiske kapasitet. Det er tydelig at serieskaper Neil Cross har bladd gjennom noen magasiner med pop-psykologi – for det tys ofte til slike lettvinte, men festlige løsninger.

Noen ganger er ikke gjesping nok, og John Luther må søke kunnskap hos en en uventet hjelper. Sosiopaten Alice blir Luthers galskapskonsulent, og deres forhold er en slags kjønnsreversert versjon av det som foregår i Hannibal Lecter-filmene. Minus kannibalismen, så klart.

Luther/Alice-dynamikken er helt klart det mest unike ved serien, og skuespiller Ruth Wilson er elektrisk som besatt manipulator uten samvittighet. Desverre havner seriens virkelige sjel litt i skyggen av de mer tradisjonelle procedural-elementene som underholder, men aldri begeistrer.

Neil Cross burde aller helst strukket èn av sine ukentlige mysterier utover hele sesongen, istedenfor å presse de inn i 50 trange minutter. Disse fortellingene og de sinnsforvridde menneskene vi møter har stort potensial, men får ikke helt den nødvendige boltreplassen.

Mot slutten av den korte sesongen endrer Luther form, og serien blir interessert i å dra med seg energi fra én episode til den neste. Selv om overgangen ikke er helt optimal, mye fordi den plutselig oppgraderer en bi-figur serien tidligere ikke har tatt seg bryet med å utforske, er det en retning Luther bør lene seg mer mot i sesong 2 og 3. Fremfor å labbe uaffektert tilbake til kontoret hver gang en sak er løst, trenger både serien og karakteren John Luther at det som skjer faktisk har ringvirkninger.

Og med den slutten ser det faktisk ut til at serien gjør nettopp det.