Showtime fortsetter å tilby noe unikt med sin andre sesong av Homeland, men sliter med å opprettholde tempoet og kvaliteten gjennom hele sesongen.
I årets sesong er mystikken og fokuset på karakterutvikling erstattet med en mer tradisjonell jakt på terrorister. Dette så vi allerede mot slutten av sesong 1, der serien endret fokus. Fra å handle om utfordringene en hjemvendt soldat, Nicholas Brody (Damian Lewis), står overfor i tilpasningen til sivilt liv, samt mysteriet rundt hans lojalitet, til å bli en litt mer sofistikert versjon av 24 med fokus på «USA under angrep». Kampen mot terror fortsetter å være en drivkraft i underholdningsindustrien.
Hvor langt er Brody villig til å gå? Og hvor ligger hans lojalitet etter alle årene i fangenskap?
Etter første sesong var jeg skeptisk til at de besluttet å lage en sesong 2, siden Showtime med én sesong hadde en gylden mulighet til å tilby en enestående miniserie. Men etter å ha sett de første episodene av sesongen, ble jeg noe mer beroliget – for dette var en thrilleropplevelse i toppklasse.
Sesong 2 starter forrykende. Det er spennende hvordan handlingen umiddelbart tar av. Andre serier kunne lett ha dratt ut hendelsene som her utspiller seg over to episoder, og melket det gjennom en hel sesong. De tre til fire første episodene av sesongen er blant det beste jeg har sett på TV. En episode som inneholder en avhørsscene, er nervepirrende intens, mens sekvensene som utspiller seg i utlandet, er imponerende godt gjennomført.
Dessverre opprettholder ikke sesongen kvaliteten hele veien.
Etter hvert utvikler det hele seg til et kappløp med usannsynligheter, logiske brister, og karakterer som tar uforståelige beslutninger. Spesielt Carrie Mathison (Claire Danes) må være den smarteste, men samtidig mest tåpelige agenten på planeten, idet hun er analytisk genial det ene øyeblikket, for så å bli en fnisete tenåring det neste. Selv skuespillet begynner tidvis å flate ut.
Ja, jeg vet at Damian Lewis og Claire Danes for tiden er blant dem som regnes for å ha de mest fremragende prestasjonene på TV. Men for å være helt ærlig – og med risiko for å opprøre fanboys – går de for langt denne sesongen. Jeg er helt enig i at de leverte fantastisk i første sesong, og de fortsetter med minst like imponerende håndverk i begynnelsen av sesong 2. Men midtveis blir det for mye; spesielt har Lewis en episode der han prøver litt for hardt å portrettere en mann på randen av et sammenbrudd. Det blir overanstrengt. Ton det ned litt, mann, for det blir jeg helt stresset av. Såpeopera-dramatikken mot slutten kan heller ikke sies å være deres fineste stund, men de merket kanskje selv at manuskriptet hadde sine mangler på det tidspunktet, noe som kanskje gjorde jobben litt for utfordrende.
Jeg er glad for at Mandy Patinkin er med, for hans rolige og helt unike tilnærming gjør ham til seriens sanne gigant på skuespillerfronten. Morena Baccarin fortjener også ros; hun våger å engasjere seg fullt og helt i det rollen krever – selv når det innebærer å kle av seg foran kameraet. Dette er noe Lewis og Danes ser ut til å unngå i scener hvor det ville vært naturlig, noe som tvinger regien til å bli mer kreativ – som igjen påvirker seriens interne logikk og visuelle stil negativt. Jeg mener det er bare rett og rimelig at disse to får mer anerkjennelse.
Da velger jeg å hoppe over en lengre tirade over Morgan Saylors utførelse som Dana Brody. Den stakkars jenta fikk en av årets mest utfordrende roller, noe som er synd ettersom hennes karakter var blant de mer interessante i 2011.
Så er det de notoriske plotthullene som har blitt diskutert i det uendelige på sosiale medier. Selv om jeg ikke grunnleggende er imot serier som tar seg store narrative friheter, er jeg ikke fan av å ofre et solid plot for spenningens skyld i Homeland tilfelle. Dette er sesongens største svakhet. Det virker som om serien lider under prestasjonspress, noe som fører til en rekke tåpelige og usannsynlige vendinger i jakten på scener som skal få pulsen til å stige. Dette er en dårlig tilnærming for en serie av denne typen.
En av seriens største styrker er nettopp all usikkerheten den skaper. Homeland er en serie som også skal skinne mellom episodene. Diskusjoner om hvem som er muldvarper, hva karakterene vil gjøre videre, hvordan situasjoner bør løses og de politiske undertonene er sentrale elementer. Vi er ment å analysere og diskutere dette, enten det er i lunsjpausen eller på sosiale medier. Dette er ikke en serie for å «slå av hjernen».
Når serien inneholder åpenbare plotthull, blir dette raskt et dominerende samtaleemne. Serier som bygger på spekulasjon må holde et stramt grep om narrativet. Jeg har egentlig ikke lyst til å bruke lunsjen på å diskutere usannsynlige scenarier som hacking av pacemakere, tidenes mest usannsynlige påkjørsel og flukt, eller mangel på sikkerhetsrutiner i CIA. Her var arbeidet langt bedre utført i forrige sesong.
Dette var også et problem i Homeland-skaperen Howard Gordons forrige serie, 24, hvor manusskribentene stadig stod overfor lignende utfordringer. Den gang var Gordon ute og forsvarte dette med tidspress og vanskelighetene med å fylle 24 timer med innhold. Men der var det snakk om 24 episoder; Homeland har kun halvparten så mange og er ikke like bundet av en serie der alt utspiller seg i sanntid. Dermed virker unnskyldningene enda svakere, spesielt siden plottet i sin helhet denne sesongen knapt er på nivå med en middelmådig 24-sesong. Jeg trøster meg med at 24 var mesterlig til å komme sterkt tilbake; dens femte sesong er blant de mest minneverdige innenfor actionsjangeren. Jeg håper på å se lignende vendinger fra Homeland fremover.
Heldigvis avsluttes sesongen med et fokus på noe som er kjernen i serien: spørsmålet om lojalitet og om seerne ble lurt av det som ble presentert. Usikkerheten, hvor vi er overlatt til å spekulere og lete etter spor i det vi har blitt servert, er essensielt. Jeg ser frem til sesong 3.
Jeg må nok innstille meg på at Homeland vil ha en mer ujevn reise videre, spesielt siden det ser ut til at det blir flere nye sesonger av serien. Sesong 2 var en berg-og-dal-bane med store svingninger mellom det beste og det verste. Diskusjonene rundt sesongens svakheter gjorde at den ikke ble like positiv en opplevelse som den første sesongen. Jeg er spent på hvilke vendinger serien tar videre, og om den vil bringe noe nytt, eller om den fortsetter som en mer moderne versjon av 24.
Jeg er litt lei av jakten på terrorister, men kjenner jeg Howard Gordon rett, vil mye av kritikken som kom i år bli brukt til å skape noe nytt og spennende for fremtiden. Jeg håper i hvert fall
