Undertegnede er neppe den eneste som har gledet seg til Halvbroren, basert på den prisvinnende boken med samme navn, av en landets mest kjente forfattere. Det har også vært store forventninger knyttet opp mot storsatsningen etter at Erobreren møtte kritikerslakt og flyktende seere. Men NRK-ledelsen kunne puste lettet ut etter at over en million mennesker satte seg ned for å få med seg første episode. Gledelig er det også at de to første episodene ser ut til å innfri forventningene. Ja, den har sine småfeil, men dette er ikke anledningen til å bedrive småpirk, for det Monster har fått til her er beundringsverdig.
Serien begynner på Røst i 1988 med Barnum som setter tonen: «Alt har en opprinnelse, også navnet mitt, Barnum. Barnum var mannen som sa verden vil bedras.» etter den amerikanske underholdningsentreprenøren, P. T. Barnum. Den eldre Barnum (Nikolai Cleve Broch) sitter i trehytta med skrivemaskinen, og skriver slektshistorie. Han tar oss tilbake til begynnelsen, frigjøringsdagen 8. Mai i 1945, og vi får vi møte den matriarkalske familien Jebsen, med tre generasjoner kvinner. Den Gamle (Gita Nørby), Boletta (Marianne Nielsen) og Vera (Mariann Hole) skal feire freden, og Vera blir sendt opp på loftet for å hente kjolene. Her blir hun voldtatt på loftet av en ukjent mann, og blir gravid med det som skal bli Fred (som barn, Jon Aga). Videre følger vi familien Nilsen/Jebsen over flere tiår.
Stort skuespill
Jeg skal ikke skryte på meg god hukommelse, men det er vel knapt noen norsk TV-serieproduksjon som har hatt et skuespillerensemble som dette. Nikolai Cleve Broch, Jon Øigården, Agnes Kittelsen, Ghita Nørby, Marianne Nielsen, Frank Kjosås, Mariann Hole, og Oskar Sandven Lundevold er alle å finne i prominente roller. Ola G. Furuseth, Kyrre Hellum, Henrik Mestad, Bjørn Moan, Jon Aga og Fridtjov Såheim m.fl. bekler alle større eller mindre roller.
Det er riktignok verdt å følge litt ekstra med på Frank Kjosås. Kjosås har hatt en håndfull opptredener på TV-skjermen, men det har lenge gått gjetord om skuespilleren som først og fremst har gjort seg bemerket på den norske teaterscenen. Han har et sjeldent utseende, et som gjør at det ikke ser ut til å skulle bli noe problem å spille Fred over flere år. Det er ikke før i slutten av andre episode at han gjør sin ordentlige inntreden, men han rekker å glitre i dialog med Oskar Sandven Lundevold. Det er noe majestetisk i hans opptreden, rak i ryggen som Muhammad Ali, med et betagende androgynt ansikt spiller han Fred kaldt, behersket, nyansert og med et subtilt sinne. Det er noe elektrisk ved han, og jeg kjenner at jeg gleder meg til å se hva han finner på i de kommende seks episodene. Forhåpentligvis bevitner vi med «Halvbroren» det store gjennombruddet på skjermen, og jeg håper det ikke er lenge igjen til vi får se han i en hovedrolle på lerretet.
Noe å være stolt av
Serien har kostet 67 millioner kroner, og med så mye penger i spill, skal vi kunne forvente at serien holder en viss kvalitet. Det gjør den, heldigvis, for NRK var avhengig av å lykkes. Per Olav Sørensen har fått jobbe med John Christian Rosenlund, en fotograf som har jobbet på et tosifret antall produksjoner, og det har gitt utslag visuelt. Bildene fra Fagerborgs gater er nydelige, overgangene mellom de forskjellige epokene fungerer godt, og dialogen er – om enn litt teateraktig – bedre enn på lenge. Her må Mette Marit Bølstad trekkes frem. Hun har gjort en formidabel jobb som manusforfatter. Dette er som nevnt noe vi bør kunne forvente til denne prislappen, men det er likevel verdt å rose all den tid det ikke har vært normalen.
Det har vært stor diskusjon rundt NRKs dramasatsning, og NRK trengte Halvbroren etter fjorårets fadese med Erobreren. Det ser ut til at de gjorde det riktige i å sette ut prosjektet til Monster. Serien er allerede solgt til 13 land, og det skal bli interessant å se hvilken mening våre europeiske naboer gjør seg opp om det nye flaggskipet. Det er mulig å finne et par feil, men jeg skal unnlate å nevne noen her, for Halvbroren ser ut til å være noe av det beste som har hendt norsk TV-drama på mange år. Det fortjener å feires.
