– En lekse å lære fra Fringe

Annonse

Fra flypassasjerer oppløst av gugge til en dystopisk fremtid hvor skallede dressmenn hersker med jernhånd. Fringe har fullført sin spinnville reise inn i pseudo-vitenskapens avkroker – og fortjener noen siste ord.

Etter 5 sesonger avsluttet Fox serien på fredag, med en dobbeltepisode som garantert fikk fans verden over til å felle noen tårer. Ihvertfall hos de få som så på – for seertallene var stygge og har vaket på rundt tre millioner hos en kanal som gjerne vil ha det tredoblete.

Men Fringe unnslapp mirakuløst giljotinen flere ganger, og forfatterne fikk derfor muligheten til å gå inn i sesong 5 med visshet om at dette var slutten. Det resulterte i en finale som kvittet verden for «observers», ga Olivia & Peter en ny sjanse til å leve som småbarnsforeldre og fikk Walter til å gjøre opp for sine synder ved å sende han til fremtidens Oslo.

Ja, det ser ut som Norge er universets midtpunkt likevel.

Var finalen perfekt?

Nja…

Man kan få vondt i huet av å tenke på om alle disse hoppene i tid egentlig ga noen som helst mening. Tidsreiser gjør sjeldent det. Dessuten var dobbeltepisoden designet som en eneste stor utsettelse av den uungåelige.

Men det var noe veldig  fint og avsluttende med at Walter trasket sammen med et barn gjennom ormehullet for å rette opp sine feil. Det var tross alt slik kalaset startet, med far og sønn Bishop snublende over isen på vei fra et univers til et annet.

Jeg har som mange andre vært på gjerdet og dinglet med beinene denne sesongen, usikker på hvor jeg ville lande, men var i det minste fornøyd med hvor figurene endte opp.

FringeSes5

I utgangspunktet ble jeg lokket til Fringe fordi jeg er svak for nerdete sci-fi-mytologi. Formatet med «uka’s gale doktor» ga derimot serien en guffen smak av X-files volum 2, og tvang serien ganske fort ned i førstegiret. Heldigvis hadde man skrevet tre figurer som het Walter, Olivia og Peter – en gjeng som fort skulle vise å være seriens hemmelige våpen.

For selv en fyllik kan finne på et spenstig seriekonsept. Kun glimrende forfattere kan få publikum til å bry seg når kjevene er lukket og den innledende begeistringen for det stilige har lagt seg (host, host Flashforward, Revolution, The Event…). Den empatien vil alltid kanaliseres gjennom menneskene som befolker historien, for det er nettopp de alle historier i bunn og grunn handler om.

Fringe forstod dette – og skapte en trio med hver sine klare, distinkte personlighetstrekk, men som samtidig var fullstendig avhengig av hverandre for å utvikle seg. Samtidig var deres personligheter og indre konflikter direkte knyttet til seriens overhengende tematikk – og så og si samtlige konflikter de støtte på:  hvor langt vil man presse vitenskapen og seg selv for de man elsker?

Ja, Fringe var glad i å sippe og fikk det til bedre enn de fleste andre.

Det tok riktignok litt tid før Olivia og Peter ble varme i trøya, men Walter Bishop var en umiddelbar favoritt fra starten. Enten han siklet etter søtsaker, trippet på syre eller var hakket for nysgjerrig i menneskelige organer – de ufrivillige gullkornene var aldri langt unna. Men han var også en dypt tragisk figur, som etter hvert dukket opp i bokstavelig talt så mange forskjellige utgaver at John Noble burde fått en Emmy-nominasjon for hver eneste en.

Han fikk ingen…

Før jeg blir helt oppslukt av min fascinasjon for det glimrende karakterarbeidet – Fringe hadde også haug av andre styrker:

  • Aldri redd for å leke i laben. Parallelle universer, nye tidslinjer, dobbeltgjengere, en musikalepisode her og en animert en der.  På godt og vondt: «Oh shit»-øyeblikkene var aldri langt unna .
  • Body-horror som ville gjort David Cronenberg stolt.
  • Selv en procedural-skeptiker som meg innså at enkeltstående episoder kan funke, med den brilliante, brilliante White Tulip som det beste eksempelet.
  • Hadde strengt tatt bedre grep på sin egen mytologi enn ellers sterkere serier som Lost og Battlestar Galactica.
  • Minneverdige gjesteroller over hele fjøla – med Jared Harris, Leonard Nimoy og Mark Cerveris som de fremste.

Så ja, jeg digget rare, absurde Fringe. Jeg har ingen illusjoner om at serien var perfekt – langt derifra – men i begravelser er det mest respektfult å fokusere på det positive. Spesielt når en ny sci fi-serie av dette kaliberet neppe vil zappe innom våre tv-skjermer med det første.

Likte du serien? Hva synes du om finalen? Var det i det hele tatt noen som så på?

Skrik ut i kommentarfeltet under.

2 KOMMENTARER

  1. White Tulip var så bra episode.

    Utrolig merkelig å se Mark Cerveirs igjen som September, spesielt siden jeg så han på et broadway-stykke i oktober.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

Annonse
X
X
X