Den korte returen til Galactica-universet er en langt mer fartsfylt fortelling enn sine forgjengere Battlestar Galactica og Caprica, hvor dramaet må vike for spenning og litt overdrevne actionsekvenser.
Minner lite om en serie
Det er ikke lett å definere hva en TV-serie er lenger, for det er ikke mye distinkt igjen i de dramaturgiske virkemidlene etter hvert som føljetonger overtar mer og mer. Enkelte serier er som en 10 timer lang film, mens vi med denne forløper-serien blir servert en serie som mer minner om en halvannen times film – og knapt nok det. Battlestar Galactica: Blood And Chrome er etter alle solemerker best som enkeltstående pilotepisode fremfor å bli delt opp i ti episoder.
Som en ukentlig hendelse fungerer det heller dårlig å kun se 10-20 minutter før det er stopp, skal du se denne serien bør du se alle episodene på rappen. Jeg tror det blir en mer underholdende opplevelse enn den jeg selv gikk gjennom med å se en liten bit for hver uke.
I serien følger vi en ung William Adama som nettopp er ferdig med flyskolen. Som ung og selvsikker pilot satser på å gjøre en innsats i den pågående krigen mot Cylonene. Han mønstrer om bord i det nye krigsskipet Galactica, hvor han raskt blir valgt ut til et hemmelighetsfullt oppdrag som bringer dem langt inn i fiendens territorium.
Veldig lite av seriens handling finner sted på Galactica, men akkurat det er kanskje like greit siden settene fra originalserien for lengst er fjernet og de her har gjenskapt det hele ved hjelp av litt digital magi. Det fungerer forsåvidt greit i de få minuttene vi befinner oss om bord i fartøyet, men det er rent visuelt litt for sterilt og kunstig til å fungere i lengden.
Mindre kompleksitet – mer action
Da Battlestar Galactica gikk sin seiersgang for noen år siden, var det på tross av at kanalen SyFy var ganske så misfornøyd med den ekstremt dystre tonen som serieskaper Ronald D. Moore tilførte serien – og det sies at han etter å ha blitt utsatt for press fra nettverket om å gjøre tonen litt lysere, responderte med å gjøre det hele enda dystrere.
Moore har ingenting med denne serien å gjøre, som kanskje forklarer hvorfor den føles langt «lettere» og mer actionpreget. Det er visuelt imponerende, enten det er romskip som plaffer løs på hverandre i helt absurd overdrevne scener, eller forsøkene på å gjøre det litt mer skummelt idet heltene må hanskes med monsterlignende skapninger som lusker i isen. Det er underholdende, men føles ikke helt som Battlestar Galactica – mer som om vi plutselig er på besøk i Star Trek-universet til JJ Abrams – hvor Adama har fått rollen som en mann med evner til å fly et romskip på en måte som ligner om superkrefter. Jeg savner dypdykket i kompleks tematikk og at de i en episode kaster bort flere minutter i kamp mot fjollete «ismonster» drar det hele litt for langt.
Heldigvis er sesongens siste episoder mer i tråd med den gode Battlestar Galactica-ånden, det tar seg betraktelig opp og med ett føler jeg meg langt mer hjemme, i det historien tar uventede vendinger og følelsen av hvor underlegne menneskene er i forhold til cylonene virkelig kommer til overflaten. Det beste med Battlestar Galactica var alltid hvor håpløs kampen virket – mot en fiende som virket uslåelig. Opp i det hele var politikk, rasekamp og menneskelig paranoia slengt inn. Referansen til kriger som herjer i den virkelige verden er ikke helt borte i denne forreten – men det ekstreme actionfokuset gjør at serien aldri klarer å berøre de politiske problemstillingene i like stor grad som moderserien.
Ellers bør det nevnes at karaktergalleriet er lovende – selv om det ikke akkurat kan matche Battlestar Galactica på dette området heller. Den eldre Adama ga aldri opp, og det er fint å se at den innbitte kampviljen i aller høyeste grad er til stede i denne yngre versjonen av mannen. Luke Pasqualino virker som et uvanlig valg til å spille Adama, men han klarer det tålelig bra. Det er bare litt vanskelig å tenke seg at Adama var såpass arrogant og innbilsk i sine yngre år – han minner kanskje litt for mye om Starbuck i så måte. De resterende karakterene får aldri tid til å bli særlig komplekse, men det er bra å se at de klarer å slenge inn sterke kvinnelige karakterer også – selv om det er mannsgalleriet som leder vei.
Konklusjon
Dette er strengt talt ikke en serie som tilfører noe nevneverdig til Battlestar Galactica-universet, for de som har sett alt som tidligere er kommet er dette som å bli servert en forrett lenge etter at hovedretten er konsumert. Det positive er at serien fint kan sees uten noen forhåndskunnskap om hva Battlestar Galactica er, og i så måte kan den lokke nye sjeler til som kan bli fristet å sjekke ut dette herlige sci-fi universet.
Nå er det høyst usikkert om det blir mer av denne serien, SyFy avventer publikums reaksjoner. Jeg er ganske ambivalent til det hele, denne serien var et greit gjensyn med et univers jeg liker – men det fikk meg ikke til å be til seriegudene om at nok en spin-off serie bør få grønt lys.
Du kan se hele serien her:
http://www.youtube.com/watch?v=pT79x4qM4FE
