Mad Men. Foto: AMC
Mad Men. Foto: AMC

Snubler man tilfeldigvis over en episode av Mad Men kan det være vanskelig å forstå oppstyret. Retroister vil riktignok få mye inspirasjon til innredningen av 60-tallsstua, men serien avslører ikke umiddelbart hvorfor dette fortsatt er TV på sitt aller beste.

For på overflaten virker serien som en endeløs rekke samtaler i røykfylte rom – mest opptatt av å vise frem hvor mye flott AMC har liggende på kostymelageret. Det var i det minste et førsteinntrykk jeg ikke klarte å kvitte med meg før mot slutten av sesong 1.

Men få serier belønner den tålmodige sjel mer enn Mad Men, og etter fem år i «Sterling Cooper» (og etter hvert «Draper Pryce») er det knapt et annet selskap jeg heller vil være i.

Foto. AMC

Et ærligere, mer intimt og samtidig så usensasjonelt portrett av mennesker er det vanskelig å oppdrive på den amerikansk siden av Atlanteren. Matthew Weiner har klart å skrive et knippe karakterer som både er spennende fossiler fra et fjernt tiår, men som også besitter en rekke trekk vi moderne skapninger kan kjenne oss igjen i.

De sliter med utfordringer og problemstillinger som oser av 60-tallet – som mannsjåvinisme, strenge moralske koder og hva som var best av The Beatles og The Rolling Stones. Samtidig klarer serien på en mesterlig måte å fange opp at det er så mye ved det å være menneske som hever seg over tid og sted.

Nye tider

Sesong 5 tar sted i 1966, og etter en urovekkende svak start – riktignok etter Mad Mens høye standarder – finner serien fort tilbake til formen. Vi er midt i turbulente tider, og selv om hippiene fortsatt holdes på armlengdes avstand fra Madison Avenue merkes lukten av forandringi korridorene til SCP.

En pussig greie med livet er jo at vi hele tiden blir eldre. Slik er det også i Mad Men. Med en blomstrende ungdomskultur som bakteppe blir forholdet mellom gammel og ung et viktig tema gjennom hele sesongen.

Rogerføler seg for gammel, i det slimålen Pete utmanøvrerer han profesjonelt. Peggy føler seg gammel nok, og forlanger mer respekt og ansvar. Don prøver å føle seg yngre, ved å gifte seg ungt og kjøpe nytt. Mens Bert som vanlig

Annonse

Samtlige må forholde seg, enten bevisst og ubevisst, til det å bli eldre. Det forandrer dynamikken mellom karakterene på en liten – ofte umerkelig – men likevel viktig måte. Vi har alle på et tidspunkt vært yngst i en eller annen setting, for å deretter bli eldst. Det er en kontinuerlig prosess som plutselig slår oss i ansiktet og forandrer hvordan vi ser på oss selv og andre.

Det er en essensiell del av livet som sjeldent blir behandlet i drama utover de åpenbare veiskillene som dåp og bryllup. Men det er derfor vi har Mad Men, som samtidig klarer å sette det hele i en spennende historisk kontekst (og som i et litt mindre subtilt øyeblikk gjør det ved å skrive inn en ung og pratsom jøde).

Selv om Mad Men er et knallsterkt ensembleshow er Don Draper fortsatt hovedattraksjonen. I sesong 5 møter vi en svært forandret Don, som virkelig prøver å bli en bedre ektemann for sin nye kone. Det betyr full åpenhet om sin obskure fortid, mindre tid på jobben og null sidesprang. Stakkars mann.

Det er lett å savne den magiske Draper-touchen, men det er spennende å se han i konflikt med sine gamle vaner. Mad Men er jo veldig glad i idéen om at ingen virkelig forandrer seg, uansett hvor mye de forandrer omgivelsene. Matthew Weiner er en skikkelig pessimist.

Ved at den unge og livsglade kona Megan har entret banen, betyr det mindre plass til den forsmådde Betty. Det er en god byttehandel. Betty ble mer og mer fjern med årene, og January Jones har bevist med sine siste års filmopptredener at hun er en svært flat skuespiller.

Det er heldigvis langt mer kjøtt på resten av ensembelet – og det er jo en liten mini-skandale at lasset av velfjortjente Emmy-nominasjoner har ført til null seire. I år er det på sin plass å nevne Christina Hendricks, som den tydelige, men sårbare sekretær-matriarken Joan, og John Slatterly som sjarmøren Roger Sterling. Ingen kan levere en bitter vittighet som den mannen.

Årets sesong er også mer eksperimentell i formen enn tidligere. I episoden «Far Away Places» blir vi tatt med på en syretripp, mens «The Other Woman» foretar et lite, men spennende tidsklipp som endrer hvordan vi oppfatter en hel hendelse. Ikke akkurat grensesprengende greier – spesielt på en kanal som har Breaking Bad på menyen – men slik leik merkes i en serie som vanligvis opererer i trygge rammer.

Konklusjon

En av de mest attraktive sidene ved Mad Men er at serien er så fordømt avslappende. I en tid hvor hvert show forsøker å overgå det neste i høylytte konsepter og sjokkerende vendinger er det flott å kunne slå seg ned med noe godt i glasset og se folk mestre kunsten å prate.

Det er kanskje større forskjeller mellom topp og bunn i år enn tidligere sesonger, men det er nok av fyldige karakterark og  minneverdige øyeblikk å kose seg med. Når vi en vakker dag skal oppsummere Mad Mens aller beste episoder vil sesong 5 være godt representert.

Den femte sesongen av Mad Men kommer på DVD 17 oktober og på VOX til våren.

AnnonseSe Outlander og The Blacklist først på Viaplay.
Klikk her for å se!