«Det fremste av alle talent er det å aldri bruke to ord der et holder» sa den vise mann Thomas Jefferson en gang i tiden, sikkert etter å bli mast på av konen. Jeg stjeler de kloke ord og sender dem i retning The Newsroom-skaper Aaron Sorkin.
Han er mannen som skapte The West Wing – og skrev filmer som The Social Network og A Few Good Men. Sistnevnte er en av mine favoritter, mye grunnet denne legendariske scenen. Men det var før han ble for opptatt av å sjekke skapet for Tea Party-medlemmer før han gikk og la seg om natten. The Newsroom fremstår for meg som stemmen til en redd og frustrert liberal amerikaner som ønsker å bli elsket.
Serien er en øvelse i fenomenet kjent som «den store hvite mann». For en grandios fantasi dette er! Spesielt en scene i serien er mer beskrivende enn de fleste. Kvinner er i trøbbel, for skumle abortmotstandere har tagget ufine ord på veggen deres. Hvordan våger de? Kvinnene er nesten i sjokk. Paralysert. Rådvill. Det er mørkt, eksosen ligger tett i byens gater. Dramatisk musikk lurer i bakgrunnen, i det en mann vandrer ut av den mørke, røyklagte gaten – det er visuelt en mesterlig introduksjon av redningen på vei. Slapp av kvinner, han er her. «Jeg skal ta meg av dette» sier han.
Hvem han er? Han er Will «jeg kan skrike til hvem jeg vil» McAvoy – spilt av Jeff Daniels til en perfeksjon som minner meg om følelelsen jeg opplevde første gang jeg spiste sjokolade. Nam! Dette må da være kvinners drømmemann, her er det er bare til å legge seg på rygg, spre bena og rope «Takk Will» i det orgasmen kommer fjorten ganger på rad? I hvert fall er dette hva en hvit amerikansk mann i 50-årene fantaserer at kvinner fantaserer om. At en (tilfeldigvis…) hvit mann i 50-årene skal komme ut av intet og redde dem – der de står hjelpeløs og eksisterer ene og alene for hans mesterlige korsferd for en bedre verden. Fra Tornerose og frem til i dag – beretningen om «Den store hvite mann». Trist er det, for noen har glemt å si til han at året er 2012, og at troen på den hjelpeløse kvinne hørte til 40-årene. Heldigvis er seriens menn også litt avhengig av kvinner, så den skaper vel litt balanse i regnskapet.
Velkommen til The Newsroom, fantasien til Aaron Sorkin om … Aaron Sorkin? Ikke utenkelig. Historien starter med at Mackenzie McHale (Emily Mortimer) oppsøker sin hvite ridder Will McAvoy i bønn (ikke metafor, hun bønnfaller faktisk) om at han tar opp sverdet og fikser verden gjennom revolusjonerende måte å vise nyheter. Om nyhetene repareres, vil verdens mangler fikses som en dominoeffekt kun den største narsissisten av en pressemann kunne drømt opp – noe heldigvis det spøkes med i serien, som indikerer at storhetsgalskapen ikke er så reell.
Hvorfor Will, mannen hun var utro mot? Jo, hun trenger tross alt en mann til å gjøre dette – for stakkars Mackenzie viser det seg ikke engang klarer å sende e-post riktig. Ikke at Will nødvendigvis kan hjelpe henne med sistnevnte, siden han hater alt som er oppfunnet etter 1985. Men Will er flink til å oppføre seg som en liberal – selv om han sier han er republikaner. Sistnevnte er vel Sorkins måte å skape seg et alibi til bruk mot republikanere som kommer til å anklage dette for å være propaganda. Eventuelt at Will er schizofren. Jeg går for førstnevnte.
Mackenzie har dratt med seg Jim (John Gallagher Jr.), som unge Alison Pill (Maggie Jordan) kan bli avhengig av (en av flere kvinner i serien som trenger menn til å redde dem). Problemet er at Maggie alt er avhengig av Don! Trekantdrama, hva skal hun gjøre?!? Vel, dette er HBO, så vi tenker at her vil det bli en faktisk trekant – rått, sexy, grafisk og eksotisk! Men akk nei, vi får i stedet noe som minner om noe fra en kjip tenåringsserie. The Newsroom er som en edru prest på rockekonsert – kanskje den mest barnevennlige dramaserien HBO har produsert. Like sexy som et universitetsforedrag fra en avdanket professor som elsker lyden av sin egen stemme mer enn en en god diskusjon. Hvor trist er ikke det?
Du skal rope halleluja for menn, den hjelpeløse kvinne, Obama og liberalisme – og forbanne Internettt, Tea Party, kapitalister, bloggere, twitter, våpen, forumbrukere, tabloidjournalister og enhver som kan definere begrepene «forretningsmodell» og «seertall». Hvis du lurer på hvorfor du skal gjøre det, fortvil ikke – for du vil bli belært om grunnlaget i hver eneste episode. Du vet, bare i tilfelle du kommer til episode 10 og ikke fikk det med deg i de 9 episodene som kom før.
Leser jeg for mye inn i det hele? Helt klart en mulighet – jeg har en uvane å for ofte bli alene med mine egne tanker. Men det er dette som er så herlig med auteur-tilnærmingen, hvor en manns (eller kvinnes) visjon og fingeravtrykk så til de grader former sluttresultatet. Her er sluttresultatet et ti timer langt Sorkin-argument, strategisk nok kommer den midt i valgkampen. Sorkin har tidligere gitt nok av penger til Obama og co, så hvorfor ikke donere en egen TV-serie til hans sak også? Jeg må beundre mannen for det – og jeg beundrer at slikt er mulig i dagens TV-marked. For de av oss som ønsker takhøyde og kreativ frihet, så blir det jo feil om vi nedsabler propaganda-lignende dramaserier av moralske grunner.
Jeg kan forstå at de som blir angrepet (kapitalister, journalister, bloggere osv) føler seg fornærmet, men dette handler ikke om det – og det er ikke budskapet til Sorkin som er problemet, noe jeg ville stått ved selv om han var skrupulløs kapitalist, rasist eller heiet på Rosenborg (kom igjen, la nå en Brann-gutt få leke seg litt…). Men jeg kan forlange at utførelsen blir litt mer artikulert og kreativ, ikke minst at karaktergalleriet blir litt mer troverdig og litt mindre karikert (jeg tenker her på alle kvinnerollene – i tillegg til alle rollene som representerer motsatt synspunkt av Sorkins demokrat-ståsted).
Tobias etterlyste anstendighet i sin anmeldelse, slik Will McAvoy etterlyser at journalister faktisk bedriver journalistikk. De har begge rett. Selv savnet jeg mest av alt at Will McAvoy og hans riddere rundt nyhetsbordet faktisk var en gjeng man kunne heie på. Men når de så lyver på direkten for å dekke over egne feil, oppfører seg som politiske bøller fremfor reportere og avslutter med utpressing – så innser jeg at jeg ser på en del av et problem som forsøker å løse det samme problemet. Det er som å knulle for jomfrudom, og tanken på den metaforen er vel det nærmeste man kommer noe som helst sexy og friskt i en serie som drukner god drama og tematikk i et lass med trangsynt belæring.
Sorkins største utfordring er at den tidligere mesteren er blitt litt hjelpeløs. Og på HBO er han omringet av kvinner som er dyktigere – se bare på Lena Dunhams Girls eller Laura Derns Enlighetened. Jeg tviler på at de fantaserer om hverken Will McAvoy eller Aaron Sorkin, ei heller blir handlingslammet om det ikke er en mann innenfor en radius på 100 meter. Men jeg tror kanskje de burde gi han litt hjelp, slik at The Newsroom kan gå fra en dårlig serie jeg er hektet på, til å bli en knallserie verdig å være i Sorkins portefølje.
Konklusjon
Jeg er en håpløs liberal som drømmer om en verden hvor journalistikk ikke blir korrumpert av budsjettkåte og griske menn i dress. Hvorfor elsker jeg så ikke serien? Den er jo knallgod når den beveger seg inn på dette, men dessverre er Aaron Sorkin tydeligvis i en fase av livet hvor han følte det var nødvendig å drukne god drama og god tematikk ved å repetere politisk kritikk av nøyaktig det samme i episode etter episode. Selv når jeg er enig i seriens budskap (som er ofte) føles det som skittent spill fra en serieskaper som begynner å bli faretruende nær en bøllete propagandaform i sitt valg av fremgangsmåte.
I tillegg lurer jeg på hva kvinner har gjort til å fortjene å bli portrettert på slik en slem måte, det er som en ufrivillig mannsjåvinist har reist i tid fra 1940 og frem til i dag for å kjefte på oss med budskapet om hvordan alt var bedre før. Både HBO og Aaron Sorkin har levert langt bedre enn dette, så noe var da bedre før… Men sine mange svakheter til tross – jeg er hektet på denne serien, den engasjerer og jeg ønsker den det beste i fremtiden. Til det trenger den bare å bli mye bedre og mindre irriterende. Tematikken er for viktig til at den flopper.
