Hvis The Big Bang Theory hadde vært et band i stedet for en tv-serie, hadde jeg antagelig åpnet med å si at jeg foretrekker deres tidligere album hvor materialet var mindre kommersielt. Både sesong 3 og 4 viste tendenser til å “fordumme” vitenskapen og nerdereferansene til fordel for mer tradisjonell sitcom-elementer. Dette tas hakket videre i sesong 5. Spørsmålet blir om dette er nødvendig utvikling fordi den opprinnelige settingen ble for snever, eller om det er en lettvindt løsning for å tekkes et bredere publikum.
Ta en eksentrisk nerd med intrikate doktorgrader og en forkjærlighet for tegneserier, gaming og sci-fi. Gang så dette med fire og opphøy i 100*. Legge til 1 stk blondine med begrenset utdanning, skuespillerambisjoner, minimalt med talent og overfladiske interesser. Ta kvadratroten av dette og del deretter på pi og du får en grenseverdi som går mot uendelig. Med andre ord en tilnærmet ubegrenset kilde til komiske situasjoner og kulturkræsj (*Sheldon-effekten).
Dette har vist seg å være en suksessoppskrift for CBS og Chuck Lorre-serien The Big Bang Theory som fullførte sin femte sesong i vår.
Det skal noe til å holde kvaliteten på en serie høyt oppe år etter år uten å introdusere nye elementer eller tvister som fornyer og revitaliserer. Det kom derfor ikke som noen stor overraskelse på meg at The Big Bang Theory i sin femte sesong viser klare tegn til slitasje.
Det har gått noen år siden vi møtte den selvsentrerte og sneversynte Sheldon, hans lille og bebrillede kollega og romkamerat Leonard, den slibrige Howard og den keitete og sjenerte Raj. Fremdeles deler Sheldon og Leonard leilighet (og ja, «The Roommate Agreement» er i høyeste grad gjeldende, dog med enkelte tilføyelser), Raj klarer fremdeles ikke å prate med jenter med mindre han drikker og Howard er fremdeles småslibrig. Men inn i miksen av nerdereferanser og vitenskaplige teoremer, så har de også mikset inn to ekstra kvinnelige karakterer. Antagelig er dette for å gjøre spillerommet større, og det fungerer til en viss grad. Men det går på bekostning av noe, og dessverre så er det de elementene jeg likte best som lider mest.
For nå er det forhold som står i fokus. Med to nye kvinnelige karakterer har det åpnet seg opp flere muligheter for ny historiefortelling. For å unngå at vi beveger oss for langt bort fra seriens kjerne er også disse jentene forskere med mer IQ enn de har godt av. Penny har fått andre jenter å forholde seg til, Howard er i et seriøst forhold og selv Sheldon har inngått en en uventet og uortodoks «Girlfriend Agreement». Med forhold som senter for handlingene, så er det ikke til å unngå at The Big Bang Theory i større og større grad havner opp i mer klisjeaktige og lite originale situasjoner.
Karakter / Karikatur?
Et element som gjør at jeg sjelden lar meg begeistre for situasjonskomedier av denne typen, er nettopp den totale mangelen på karakterutvikling. Man finner en formel som fungerer og holder seg religiøst til den. karakterene forblir statiske og bare settingene og konfliktene endrer seg. Da blir det gjerne som med Mot I Brøstet: Selv etter 141 episoder så blir fremdeles Karl hoppende sint for den minste ting, Henry er fortsatt en sleiping i gule tøfler og Nils like godtroende og seigmann-spisende. The Big Bang Theory kunne fort fulgt samme oppskrift. Det er derfor forfriskende å se at det faktisk har skjedd noe med karakterene i løpet av fem år. Men ikke all utvikling er til det bedre. Det er en fin linje mellom karakter og karikatur og serien har helt fra starten balansert på grensen, spesielt med Sheldon.
Leonard har blitt mer selvsikker. Dette kommer spesielt til syne i forholdet til Penny. Han har fått bevist at han kan få seg hotte damer til tross for å være en liten, bebrillet nerd og han er ikke like lamslått og føyelig som tidligere. Likevel er han fremdeles like geeky og sarkastisk som før.
Howard er kanskje den karakteren som har endret seg mest, og det er mye takket være Bernadette. Jeg må innrømme at Howard har vært karakteren jeg likte dårligst, og personlig synes jeg det er morsommere å se han slite med utfordringer i forholdet, tøffelhelt-tendenser og dynamikken mellom Bernadette og den usynlige, men absolutt hørbare Mrs Holowitz. Men for ihuga Howard-fans så kan jeg forstå dersom de er misfornøyd med utviklingen og syns han har blitt vannet ut. Men det er i det minste en utvikling som er logisk gitt at han er i et seriøst forhold.
Raj. Keitete og sjenerte Raj. Her savner jeg en rød tråd. Ikke har han blitt spesielt bedre med damene (hans mest seriøse forhold denne sesongen er med iPhone-Siri), og han blir han stadig mer homofilt fremstilt. Misforstå meg rett, jeg har ingenting imot homofile karakterer, og dersom dette er planen serieskaperne har for Raj, så gjerne for meg. De har alltid flørtet med slike referanser når det gjelder bromancen mellom Howard og Raj, men nå som Howard er i et seriøst forhold, så har de trukket strikken mye lenger med Raj. Det er bare ikke klart for meg om de mener noe med det på sikt, eller om dette kun er et virkemiddel til billige vitser. Og etter fem år så er Raj sin stumhet ovenfor jenter ikke morsomt lenger – faktisk så er det en begrensning som jeg mistenker at manusforfatterne ikke helt vet hvordan de skal komme seg ut av og de kompenserer med å dra Raj i alle mulige retninger, og altfor ofte i den svært ufordraglige.
Så var de Sheldon da. Sheldon har alltid vært selve kjernen i serien, og de mange nominasjonene og prisene Jim Parsons har høstet har ikke vært ufortjent. Dette er en unik karakter og ofte katalysatoren for de fleste situasjonene som utspiller seg. Og dette fungerer. Han er som Hermione i Harry Potter – hvis noe må forklares eller info presenteres, så er det troverdig at det kommer fra henne. Dukker en konflikt opp av ingenting, så er det troverdig at roten er Sheldon. Men dette er også en begrensing i forhold til karkaterutvikling, og etter hvert som sesongene går, så tøyes stadig strikken for hvor «outragous» Sheldon sine meninger og tankesett er. Stort sett så fungerer dette, men jeg sitter med en underlig magefølelse av at Sheldon er mer karikatur enn karakter etter hvert. Særlig lenger bør de ikke strekke det.
Idétørke?
Kvalitetsmessig så svinger det mer nå enn de første årene. Enkelte episoder er hysteriske, men i stadig større grad er det kun godlun humring som lokkes frem. Mange ideer virker også å bli brukt om igjen i mangel på noe nytt: Vansker med å bruke stemme-aktivierte telefoner? Brukt allerede i sesong 1. Barry Kripke sin talefeil? Brukt hver eneste gang han er med i en episode, og selv om det er morsomt et par ganger så blir det litt barnslig og billig etter hvert.
Og enkelte poenger blir dratt så langt at det bare blir dumt. Som eksempelvis Amy sin besettelse med Penny som går over alle støvleskaft når hun vil bekrefte vennskapet deres med et guffent portrettmaleri. Amy kan være veldig morsom satt opp mot Sheldon og de andre guttene. Når det er bare jentene i sentrum så får jeg lyst til å spole. Spesielt Amy som desperat elger seg inn på Penny får meg til grøsse i stolen.
Konklusjon
Er sesong 5 severdig? Absolutt! Til tross for nedadgående kurve, så er The Big Bang Theory fremdeles over gjennomsnittet sammenlignet med andre situasjonskomedier av denne typen. Men det er likevel ikke til å stikke under en stol at vitsene var morsommere og mer unike, settingen mindre kommersiell og nerde- og vitenskapsreferansene flere de første sesongene. Som jente selv så er det litt sårt å innrømme det, men introduksjonen av Bernadette og Amy som faste karakterer har ikke hevet serien, snarerer vannet ut de elementene som virkelig gjorde de første sesongene så bra, nemlig den gjennomførte nerde-tematikken. Konklusjonen blir dermed at ikke all fremgang er god fremgang.
