Humor er subjektivt. Det som er morsomt for noen kan være helt uforståelig for andre. Derfor er det gjerne slik at de største kommersielle humorsuksessene baserer seg på et minste felles multiplum av humor. Dermed blir det ofte mye tiss, bæsj, farse og slapstick på tv-skjermene for tiden, mens de seriene som er litt annerledes og kanskje litt for snevre for folk flest sjeldent får muligheten til å finne et publikum.
Så takk Gud, Odin, Karma eller tilfeldigheter for BBC.
Du trenger ikke nødvendigvis være en stor fan av rikskringkasting for å verdsette en kanal uten komersielle hensyn viss første prioritet er stort mangfold og demografisk spredning. Og selv om britisk TV i dag er mer enn bare BBC, kan det virke som om de gamle rikskringkastingsidealene fortsatt står. Mangfoldet i britisk TV-produksjoner er enormt, noe som fører med seg både fordeler og ulemper. På den positive siden vil du alltids finne et program som passer for deg, mens på den negative siden er de fleste av disse seriene lite kjent andre steder i verden, og du må lete en god del før du finner noe som nødvendigvis passer for deg. Så her kommer et lite tips på et godt sted å begynne!
Av alle britiske humorserier er dette blant de særeste, og kan måle seg med slike serier som The Mighty Boosh og The Young Ones på merkelighetsskalaen. Dark Place er en meta-serie og er mer opptatt av å være en treffsikker skildring av dårlig 80-talls filmproduksjon, enn den er av humor. Dermed er det svært sjeldent man ler høyt, men desto oftere man tar seg selv i å humre over en artig liten referanse eller en passelig forferdelig monolog. Serien er full av intensjonelt dårlig skuespill, inkompetent regi, flau dubbing, forferdelig klipping, åndssvak dialog, fasefeil, billige effekter og sangnumre. Med andre ord dette er serien for alle som har slitt ut den gamle VHS-kopien av Troll 2!
Serien handler om Garth Marenghi, som regisserte, skrev og spilte i Dark Place og agenten hans Dean Learner som også produserte den fiktive serien. Hver episode starter med en introduksjon av Garth Marenghi og er krydret med intervjuer med både han og Dean Learner, samt en av de alkoholiserte skuespillerne som var med på den originale serien. Disse intervjuene er kanskje det beste med hele serien og er en fantastisk øvelse i Deadpan-humor. Med et gravalvor og en enorm inderlighet forteller de tre om dødsfall på settet, intriger i kulissene, pengeproblemer og den stadig voksende uviljen blant de involverte når det viste seg at de aldri ville få betalt. Alt sammen er selvfølgelig bare oppspinn, funnet på av Matthew Holness og Richard Ayoade, som spiller Marenghi og Learner.
Dark Place gjør noe få andre parodier klarer. Nemlig å fange den riktige stemningen, og samtidig klare å balansere mellom riktige mengder humor og patos. Dette er en kjærlig hyllest, og det merkes. Det er et øye for detaljer man sjeldent finner andre steder, og en kjærlighet til det som parodieres som virkelig får dette til å funke. Synthmusikken er akkurat passe forferdelig og filteret som brukes akkurat passe tåkete. Fra den Twilight Zone-aktige introen til den unaturlige måten karakterene beveger seg på, alt er gjort såpass gjennomført og stilsikkert at man ofte glemmer man ser på en parodi og ikke en glemt «perle» fra 80-tallet.
Holness og Ayoade er de som virkelig bærer serien, spesielt som Garth Marenghi og Dean Learner i de fantastisk kleine intervjubitene. Her er tonen nesten sakral mens de snakker om de grensesprengende ideene, episodenes budskap og seriens betydning som kulturelt produkt. Den oppriktige tro på at dette er det absolutt beste som noen gang er produsert for TV er nesten sjarmende i sin komplette mangel på selvinnsikt, og deres pompøse hylling av serien som den største TV-begivenheten siden Quantum Leap er så glitrende feilslått at at man sitter og humrer av alt som blir sagt. Samtidig er mye av dette tydelig improvisert, noe som gjør den beherskede og alvorlige tonen enda mer imponerende.
Intervjubitene er desidert det morsomste med serien, men ikke nødvendigvis det beste. For oss som elsker skrekk og kan se sjarmen i selv de dårligste 80-tallsfilmene er dette en nostalgisk gullgruve. Dark Place kan kanskje best beskrives som en satirisk hyllest til de filmene noen av oss vokste opp med, filmer som Blood Diner, Frankenhooker og Aerobicide, en slags Spinal Tap for skrekkentusiaster. Referansene kommer som perler på en snor, og hver episode er full av sjarmerende vink til andre filmer og serier. For det første er navnet Garth Marenghi et anagram av «Argh Nightmare», settingen er tydelig inspirert av den danske serien Riget, og episodene har titler som The Apes Of Wrath, The Creeping Moss From The Shores Of Shuggoth og Scotch Mist, og gir en viss pekepinn på hva det referes til. Samtidig er dette like mye en hyllest til 80-tallsestetikk, og elsker du synth, paljetter og neon er det mye her å bli glad i.
Samtidig er Marenghi en klar parodi på arrogante og misforståtte nisjeforfattere, og trekker litt av sin inspirasjon fra både Stephen King og Neil Gaiman. Denne karakteren er en så pinlig nøyaktig representasjon av den ordrike, pretensiøse forfatteren med et oppblåst ego at man nesten må se det for å tro det. Måten han åpner hver episode med et utdrag fra en av sine 436 bøker og konstant beskriver seg selv som en «Shaman», «dreamweaver» og «Visionary» med likhetstrekk til Jesus, James Joyce og Leonardo DaVinci er helt fantastisk kleint. Like klein er hans alter ego i Dark Place Dirk Dagless en overidolisert, «larger than life»-versjon av Marenghi selv.
Holness er hjernen bak Dark Place og hans rolle som Marenghi gjør mye for kvaliteten på programmet, men det er Ayoade, som mange vil kjenne igjen som Moss fra I.T. Crowd, som virkelig stjeler showet. Hans tolkning av Dean Learner, og ikke minst hans tolkning av Learner som tolker Thornton Reed er glitrende Deadpan, og gir noen av seriens mest syrete replikker et snev av realisme. Det tilbakevennende temaet er Learners mangel på skuespillererfaring, og hvordan han landet rollen som Thornton Reed kun for å holde utgiftene nede. Dermed smaker alle linjene han fremfører som Reed av et dårlig ungdomsskoleforedrag.
Konklusjon
Dette er i stor grad en stiløvelse som alle som har kjennskap til 80-tallstroper og konvensjoner vil elske. Samtidig smaker all dialog av granbar og furu og føles som den er hentet rett ut av en dårlig såpeopera. I kontrast til denne hyperbevisste metahumoren har vi intervjuene med «skaperne» bak Darkplace som blander deadpan-fremføring og adlibbing på en fryktelig god måte. Dermed får vi både scener hvor leger løper i slow-motion tonesatt av tung synthmusikk mens det er bevæpnet til tennene, og scener hvor en av karakterene i fullt alvor forteller om hvordan mange scener fra serien nå ligger i Themsen fordi han dumpet feil boks i forkant av en politirazzia.
Mange vil sannsynligvis styre unna denne serien på grunn av den interne tonen, og dette er synd. Dark Place er en fryktelig god serie som fortjener et stort publikum, slik alle serier som forsøker noe annerledes også fortjener. Kreativitet og skaperglede bør sees på som et sunnhetstegn som skal omfavnes, ikke som et utskudd man skal sky som pesten. Hvis du ser denne serien med et åpent sinn og legger forventningene lavt er det stor sjanse for at du blir positivt overrasket over hvor godt du faktisk liker Dark Place. Dette er en serie som virkelig suger deg inn, og funker selv om du ikke nødvendigvis har kjennskap til det som parodieres.
