I sin 2. sesong fikser den nye sjefsprodusenten og hans team opp i mye av det som var galt med seriens første sesong. Akkurat nå er dette kanskje den beste sci-fi serien på TV.
Det er en mørkere, skumlere og mer nådeløs versjon som venter i sesong 2. Borte er et par av de håpløse karakterene fra sesong 2, de fleste (men ikke alle) logiske kortslutninger og ikke minst den irriterende trygghetsfølelsen man fikk på vegne av frihetsforkjemperne – en følelse som eksisterte grunnet det som opplevdes som noen ekstremt dumme romvesen.
Seriens nye sjefsprodusent Remi Aubuchon fikk et nesten helt nytt team bak kamera i forhold til gjengen som styrte i sesong 1, og det setter sitt preg. Flere med erfaring fra Battlestar Galactica bidrar til at serien i sesong 2 minner litt om nettopp den serien. Spesielt valget om å holde de overlevende mer mobil, jaktet på av romvesen med et enda bedre utvalg av creepy verktøy som definitivt vil gi deg enkelte ekle episoder, er noe som fungerer utmerket.
De første episodene av sesongen er tidvis ren nytelse – i det heltene våre virkelig får kjenne invasjonen på kroppen. Folk dør, farene er større en tidligere og tidligere karikaturer er forvandlet til karakterer som engasjerer. Det er herlig, endelig tok jeg meg til å nyte Falling Skies uten stadige irritasjonsmoment.
Serien ser også mye bedre ut – regien er mer lekende og scenografien langt mer gjennomtenkt. Det gleder meg at de kvinnelige karakterene får litt mer spillerom (med unntak av Seychelle Gabriels karakter Lourdes, som ikke tilfører serien noe), i tillegg til at seriens protagonist Tom Mason er blitt mer kompleks. Det hjelper tydeligvis på å dra på skytrip med slemme romvesen. Connor Jessup (Ben) har en tiltalende egenart over skuespillet sitt, mens Will Patton spiller en litt mindre firkantet Weaver. Det er fint dette ble tatt tak i – for det holdt på å begrave serien.
Litt skuffende er det at den ikke klarer å holde oppe dampen helt frem til mål. Det er smått besynderlig – for midtveis får vi et par «filler-episoder», før de plutselig går «tom for tid» mot slutten av sesongen. Det var som om hele serien tok seg en time-out for å finne ut hvilken vei historien skulle ta – og når de endelig fant det ut ombestemte de seg rett før målstreken. Det skjer ekstremt mye i siste episode, i et ultrakomprimert format. Jeg mistenker litt dårlig planlegging, det er ikke akkurat Breaking Bad, Sons of Anarchy eller Mad Men-nivå på det narrative i så måte. Her har serieansvarlige en utfordring i å sy sammen episodene til å fungere bedre som en helhetlig historie.
Der sesong 1 startet temmelig tamt og håpløst – for å forbedre seg gradvis, følger sesong 2 motsatt trend. Den når aldri bunnivået til første sesong, men jeg er litt bekymret for den kaotiske narratologien mot slutten. I siste episode skjer det mye, men det blir aldri bygget opp en forventning til det i de foregående episodene. Se for deg Ringenes Herre, men hvor siste akt plutselig ut av intet handlet om å drepe en drage fremfor å få ødelagt ringen.
De som skjer i de 2 siste episodene kunne nesten vært en sesong i seg selv – så jeg skjønner lite tanken bak at så mye ble spart, for det minnet mer om et epileptisk anfall enn den behagelige og spennende rytmen serien har i første halvdel. Det var som om de satset på et klimaks, men endret mening underveis og tok en annen kurs. Det ødela litt av rytmen, selv om alt vi ble vitne til og alt som ble avslørt mot slutten av sesongen var noe som fungerer som en god krok til sesong 3. Jeg liker hvor de tar historien, men skulle gjerne sett det bli gjort med litt mer eleganse. Mest av alt syntes jeg synd i gjesteskuespiller Terry O’Quinn (Lost), som ble gitt en av de største aniklimaks-rollene jeg har sett på en stund.
The Falling Skies er ikke ment å være en tung og tankevekkende serie, den er best når man nyter den som litt lettbent underholdning som tidvis kan bli ganske så creepy eller emosjonell. Men det behøver ikke bety at man ikke kan se på det som en analogi til alt fra kolonitiden til en mer innvandrerfiendtlig beretning fylt med fremmedfrykt. Men mest av alt bringer sesong 2 sterke assosiasjoner til en sci-fi versjon av hvordan indianerne opplevde det når Europeerne krysset Atlanteren og fortsatte sin krigføring i Amerika. Det er her sesong 2 virkelig lykkes, for som seer blir vi etter hvert mer obs på at situasjonen med den invaderende styrken er langt mer kompleks enn at «dumme slemme aliens ønsker å overta planeten». Et spill foregår, og menneskenes rolle i det hele er det store spørsmålet.
Det som er og forblir en av seriens styrker er at vi som seer aldri vet mer enn frihetskjemperne vi følger. Sesong 2 gir oss flere svar, som leder oss til kanskje enda større spørsmål. Seriens mytologi utvides betraktelig – og det gjør at gleden til en ny sesong er stor, til tross for en rotete avslutning på sesongen.
Konklusjon
Falling Skies har kvittet seg med en del barnesykdommer og blitt en litt mørkere og mer troverdig beretning i sin andre sesong. Den sliter fortsatt med enkelte logiske brister som nok gjør serien uholdbar for enkelte, og det som kunne bli en meget god sesong saboteres litt grunnet rotete narratologi og strukturvalg. Men alt i alt er dette blitt en mer fornøyelig og underholdende opplevelse, sesongens største bragd var at den gjorde meg hektet. En positiv overraskelse!
