Boss – Sesong 1

Velkommen til borgermester Tom Kanes kongerrike, et sted fylt av så mye kynisme, grådighet og politisk maktspill at det kveler enhver bit av håp du måtte ha for dets innbyggere.

Da jeg kom med mitt førsteinntrykk av serien omtalte jeg den som «høstens beste nykommer». Om den holdt kvaliteten oppe? Tja. Det er ingenting å si på regi og skuespill – spesielt Kelsey Grammer leverer en prestasjon som ingen overgår og få kan matche. Det er kvalitet i stort sett alle ledd.

Annonse

Da en professor ved universitetet ba meg beskrive serien, omtalte jeg den som Mr. Smith Goes To Washingotn – men uten Mr. Smith. Det vil si, historien har ikke et element av håp. Situasjonen går fra mørk til helsvart, etter en sesong i nærver av Tom Kane føler man fort på håpløsheten. Dette er et utrolig bittert syn på menneskeheten og jeg spør meg selv litt om det er verdt å utsette seg selv for. Hva er seriens ultimate mål? Å vise at alt går til helvete i menneskers meningsløse og destruktive spill?

Jeg skal forsøke å ikke gjenta for mye av førsteinntrykket, men her heller utdype hvordan sesongen som helhet opplevdes etter den intense og interessante starten. Det som forhindrer serien fra å nå mesterlige høyder er vel at den nettopp forsøker så intenst å bli en mesterlig serie. Det blir klisjeen «for mye av det gode». Det heter vel best «mixed messages», i det den er litt Breaking Bad, litt Boardwalk Empire, litt The Wire og litt The Sopranos.

Den pøser på med intrikat politisk spill og en intens og kynisk råskap som aldri tar slutt – og jeg klarer ikke helt se hvor det er serien forsøker å ta historien. Jeg tror jeg den mest av alt forsøker å vise hvordan en manns sykdom påvirker livet til de rundt, når den mannen er borgermester blir utslaget enda større.

Seriens styrke er hovedpersonen Tom Kane. Hvordan en maktsyk og ambisiøs mann går til ekstreme skritt i det han innser at han kun har få år – om år i det hele tatt – igjen å leve. Kombinasjonen av hastverk med å sikre sitt ettermæle og ønsket om å holde sykdommen skjult fra omverden gjør han til en livsfarlig mann. Det hjelper jo ikke akkurat på at sykdommen påvirker hans mentale tilstand.

Det er deprimerende å beskue, for de av oss som har opplevd at noen av ens nære har gått gjennom lignende sykdommer er det nok litt ekstra tungt. Serien berører med det noe av det mest tunge og vanskelige vi mennesker kan oppleve – å hjelpeløs være vitne til hvordan sykdom tærer ned en person litt etter litt. Det er ikke behagelig å se på, det er ikke underholdende og det er ikke inspirerende. Det er heller ikke meningen at det skal være det. Det betyr ikke at slike historier ikke bør bli fortalt, og det er modig å ikke ty til pompøst og sentimentalt frieri for å gi seeren et romantiserende inntrykk av en håpløs situasjon. Her treffer Boss en nerve og blir en tankevekkende opplevelse som går langt utover en times ukentlig underholdning.

Selv minnet den meg på hvordan Alzheimers sakte tok livet av farfar og kreften nedsablet en onkel av meg, som var så sterk og et så godt menneske før sykdommen rev han fra oss i løpet av få måneder. Serien blir dermed ingen virkelighetsflukt, den tapper inn i noen av livets vanskeligste opplevelser. Om det er en god ting eller ei aner jeg egentlig ikke. Men jeg er glad jeg kan koble av med noe helt annet etter å ha sett første sesong av Boss, for det er mentalt en slitsom reise å bli med på.

Det som er forfriskende er at serien, takket være regissør Gus Van Sant, har en særegen og unik visuell appell. Starz gjorde det samme med Spartacus, som ser ut som noe helt annet enn alt annet på TV. Boss ser ikke ut som Spartacus – den ser strengt talt ikke ut som noe annet jeg har sett. Den mikser Van Sants egne «signatur», men låner også elementer fra andre serier som var pionerer på området (eksempelvis NYPD Blue). Av og til ser det litt bisarrt ut, spesielt scener som involverer intime situasjoner ser ut til å tilhøre noe fra en mykpornofilm. Det passer ikke helt inn, men det er fint at regissørene får anledning til å leke seg litt.

Historien utfolder seg i et behersket tempo og er akkurat passe komplisert. Det politiske spillet står sentralt, og den får en ekstra dimensjon ved at Tom Kane opptrer så lite rasjonelt og med så liten tålmodighet. Han tar Carpe Diem til det ekstreme, og blir en person det er vanskelig å like. Jeg sitter hele tiden og undrer meg om det er sykdommen eller mannens grådighet som er utløsende faktor. Det er aldri lett å vite om han fortjener sympati eller avsmak.

Om det er seriens mål, vil jeg si sesongen lykkes. Selv ønsker jeg meg litt mer kontraster og litt mer positiv motstand til borgermesteren. Må alt være så ekstremt håpløst? Akkurat nå er dette som en sinna unge som ødelegger alt hva andre unger har brukt mye tid på å bygge i sandkassen. Serien er skremmende god til å gripe fatt i livets tunge sider, men kan med fordel også la oss føle litt på de positive sidene.

 

Konklusjon

Boss er et paradoks. Den er unik, men sliter å skille seg ut fra mengden gode dramaserier der ute og med det forblir litt i deres skygge. Det er mesterlig skuespill og den er både gripende, skremmende og intens i sin portrettering av en syk manns desperate forsøk på å gjøre en forskjell. Den fortjener absolutt et større publikum – men er ikke for alle. Sesongen tar livet av håp og etterlater seriens karakterer på et sted de vel umulig kan komme seg ut av, noe som kanskje ikke er det beste grunnlag for de som ønsker en serie å koble av til.

Om forfatter

Vidar Daatland
Vidar Daatland
Serienytt-gründeren startet nettsiden i 2011. Medie- og informasjonsviter, tidligere soldat, som ved siden av redaktørjobben er seniorrådgiver for Høyskolen Kristiania.
Annonse

Premierenyheter
Se hva som kommer

Anmeldelser
Kritikernes dom