Gi Hamlet en skinnvest, hjelm og motorsykkel – og man er ikke langt unna en god beskrivelse av Sons Of Anarchy.

Serien om bikerne i klubben S.A.M.CR.O premierte i 2008 og ble raskt en suksess på kanalen FX, dessverre for meg har det tatt fire år før jeg har viet den noe tid. For å leke Captain Obvious: Det er en tidkrevende prosess å se TV-serier, for de av oss med et liv utenfor skjermen må man enkelte ganger prioritere. Akkurat denne her satt jeg på vent. Frem til nå. Til tross for litt variert kritikk mangler det ikke på hyllest fra dens lojale fans – jeg var derfor spent på egen dom. Hypen rundt serien er ikke overdrevet, for dette er vanedannende greier som jeg bare må fortelle deg om. Hvis du var som meg for noen uker siden og ikke hadde sett denne her: Gjør noe med det!

Det er et finurlig konsept. Jackson, en ung biker som er visepresident i klubben S.A.M.C.R.O, får som Hamlet besøk av «et spøkelse» – her i form av en bok skrevet av sin avdødde far, som Jackson finner ved en tilfeldighet 16 år etter hans død. I den beskrives en helt annen visjon for klubben i Jacksons hjerte enn den han er medlem av nå. Jepp, her har vi en tøff og barsk biker som må gå gjennom god gammeldags sjelegransking!

Hans virkelighetsoppfatning utfordres på en måte som er skreddersydd for den perfekte dramaturgi. Parallelt er han blitt far til et sykt barn – det mangler dermed ikke på sjelsettende opplevelser. Vi blir dermed vitne til en ung mann som bryter ut av egen boble og forsøker å redefinere hva han står for. Men vil han lykkes i å få klubben med på endringene? Det er langt fra sikkert, da alarmen går til hans stefar Clay (fantastiske Ron Perlman) og mor Gemma (Katey Segal). De aner fare, og frykter at den unge protagonisten vil ende opp like «bløt» som sin avdøde far.

Annonse

Det hele blir ikke enkelt da klubben midt oppi det hele kommer i konflikt med en annen biker-klubb, i tillegg til at myndighetene banker på døren. Til stadig presses klubben – og Jackson – til å ta vanskelige valg og den interne harmoni slår sprekker i det en ideologisk kamp oppstår. Jackson er revet mellom lojalitet til klubben og farens visjon.


Dette er altså en beretning om familie, tilhørighet og lojalitet. Det er enkelt for de fleste å relatere seg til et slikt konsept, selv om kanskje biker-miljøet (og forhåpentligvis gangsterlivet) er et som er mer fremmed. Pakket inn i et røft, tøft og actionfylt ytre som frister selv den barskeste til å sitte seg ned å se på dramaforhold mellom mor og sønn, intriger på «arbeidsplassen» og kampen mot en ytre fiende. Og ja, selvfølgelig er det kjærlighetsforhold bakt inn i det hele også.

For meg er det som mye av det som fungerer fra klassiske Hamlet, mesterverket Gudfaren og TV-serien The Sopranos. La deg ikke lure av et harry ytre, for det mangler ikke på ambisjoner for denne historien. Den fenger og konseptet er kanskje det beste som er på fjernsyn i dag.

Skuespillet er like tøft som syklene de kjører rundt på og manusarbeidet overgår det meste. Den visuelle tonen opplever jeg ikke som noe særlig særpreg, og om det skal flisespikkes så er ikke alt av regi like solid. Dette gjelder spesielt noen av de mer actionfylte sekvensene, som faller gjennom som kaotiske og uoversiktlige. Det er også tidvis litt vel mye romantisering av klubblivet, dramaturgien virker litt for partisk og gjør at troverdigheten slår litt sprekker fordi alt som skjer ikke virker like realistisk i forhold til seriens univers.

Men det er som nevnt flisespikking og noe som gjør lite for totalopplevelsen, den har så mange styrker – spesielt skuespillerne. Katey Segal har fått mye ros for sin prestasjon, og selv om karakteren hennes – som enkelte andre – her er litt A4, så gjør hun mye ut av det. Jeg regner med dette er en løk som vil bli skrellet av til stor fornøyelse i de kommende sesongene. Ron Perlman, Maggie Siff, Charlie Hunnam og Kim Coates fortjener også å trekkes frem.

Det som er litt snodig med dramaturgien er at jeg tidvis får assoiasjoner til gamle adventure-spill fra Sierra og Lucasarts – om du kjenner til dem. Selv om den helhetlige historien får mye fokus, er det stadige avbrekk for å fylle tiden. Men fremfor vante «filler-episoder» bakes det inn med det som minner om oppdrag, ofte for at gjengen skal overkomme et hinder i klubbens vei mot sitt mål. Valgene som foretas i «side-oppdragene» bakes inn i den overordnede historien, som får konsekvenser i senere episoder. Det fungerer særdeles bra og vitner om at manusforfatterne har fokus på kontinuitet.

Det er også mye bra bruk av musikk i gripende sekvenser, både i starten og slutten av enkelte episoder – hvor låtvalg er langt fra mainstream og forutsigbart. Det er kanskje tøffe bikere, men serieskaper Kurt Sutter er minst like interessert i å provosere frem følelser som å sette igang topplokket til seeren. Det blir en god kombinasjon for en total opplevelse.

Mest av alt er sesong 1 en solid grunnmur å bygge videre på. Med inspirasjon fra gode gamle Shakespeare, samt de gode produksjonsverdiene som TV-serier har fått de siste årene er dette en solid start på noe som kan bli en legende blant TV-serier. Dette er en serie alle bør sjekke ut – for jeg tror den kan overraske.

 

Konklusjon

Det er ikke en perfekt sesong, til det gjenstår det litt arbeid med å få nødvendig dybde til alle karakterene, 13 episoder ikke nok tid til akkurat det. I tillegg er den tidvis litt harry grunnet regissørens romantiseringen av hovedkarakterene, fremfor å bare la historien gjøre jobben. Men som fundament for noe større har jeg sjeldent sett det gjort bedre – det minner meg om første sesongen til serier som The Sopranos, Breaking Bad og Mad Men som alle la fundamentet for noe av episke proporsjoner. Dette lover bra og jeg følger mer enn gjerne bikernes ferd videre i kommende sesonger. Jeg gleder meg til mer!

Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer