En av sommerens beste nye serier bringer tilbake den klassiske westernhelten til en moderne verden.

Det er ganske behagelig å sitte seg ned med en TV-serie som ikke forsøker å finne opp hjulet på nytt. Vi har vært del av en revolusjon de siste 15 årene, med The Sopranos, Mad Men, The Wire, Louie, Breaking Bad og en rekke andre serier som har utfordret etablerte sjangerkonvensjoner.

Longmire er ingen slik serie. Men jeg vil ikke anklage den for ikke å være unik, for til tross for en gjenkjennelighet er det også noe fascinerende og tiltalende over en serie som har funnet sin nisje og perfeksjonerer den så godt den kan. Mye av hemmeligheten er nok den solide jobben casting-ansvarlige har gjort, kombinert med en cinematografi som tidvis får kjeven min til å treffe gulvet.

Robert Taylor spiller den lavmælte sheriff Longmire på en imponerende måte, han minner mye om en eldre Harrison Ford. Den moralske og anstendige mannen er en del av inventaret, som smelter sammen med det visuelle uttrykket – hvor hans sindige og rolige adferd skaper en behagelig stemning. Det er som å se Sherlock Holmes som sheriff. I tillegg er det noe herlig med en eldre teknologifiendtlig kar som nekter å bruke mobiltelefon. Til helvete med den fancy CSI, for her løses mysterier med god gammeldags erfaring!

Mens Longmire stort sett alltid er i sitt rette element, er Vic Moretti den unge betjenten som nylig er flyttet inn. Hun er fremmed til det meste som foregår, som jo gjør henne til et godt påskudd for eksposisjons-dialog. Katee Sackhoff, som gjorde sine saker særdeles bra i Battlestar Galactica, passer ypperlig til rollen. Få ser mer sexy ut med hoftefeste, men hennes rolle er heldigvis mer enn bare eyecandy og å spille «publikums representant» som spør om det vi lurer på. Mot slutten av sesongen får hun litt mer dimensjon over seg.

Cassidy Freeman (Smallville), Bailey Chase (Damages) og Lou Diamond Phillips supplerer besetningen med mye erfaring og solid skuespill. Sistnevnte, i rollen som bartenderen Henry, er en av de mer likandes karakterene som har entret TV-skjermen i år.

Jeg er normalt ingen tilhenger av prosesuelle serier med «ukens mysterium», da bør den i så fall suppleres med en rød tråd og et større mysterium som går over en hel sesong. Enkelthistorier kan tross alt spares til film-mediet, for TV-serier er føljetonger noe som faller mer i smak. Longmire er en serie som forsøker seg som hybrid, en tendens som flere serier har forsøkt de siste årene.

Longmires svakhet er nettopp dette, der den har større fokus på å fortelle 10 mysterier enn på den røde tråden vi stadig ertes med. Den forsøker å sitte på to stoler, som jo fort gjør at man detter ned mellom dem. For å være distrikts-USA begås det fryktelig mange mord – og det ukentlige mysteriet tar mye tid i forhold til historier som strekker seg over hele sesongen. Men litt fascinerende er enkeltsakene, siden de er mer finurlige og fantasifulle enn den jevne CSI-saken.

Annonse

I tillegg legges det en del lokalpolitisk tematikk i bunn – ikke som en form for moralistisk undertone – men mer for å vise hvordan en politisk beslutning kan føre til organisert kriminalitet. Det er solid arbeid som utføres her, av smarte mennesker som skjønner seg på kulturkonflikter og lokalpolitikk.

Det som fenger er føljetong-elementet. Her er det en mørk og dyster hemmelighet sheriffen bærer på, i tillegg foregår det et valgt hvor en av hans egne utfordrer han. Selv om førstnevnte hemmelighet blir avslørt i løpet av sesongen, skjer det lite med sistnevnte – som vi kan skylde på seriens veldig bedagelige tempo. Der er både behagelig og frustrerende. Jeg ble litt overrasket over sesongavslutningen, jeg måtte sjekke om det virkelig var siste episode fordi det fortsatt var endel løse tråder.

Serien har tendenser av «den store hvite mannen».  Longmire er «løsningen til alt», som alle – spesielt kvinnene –  kommer løpende til. Samtidig er det nettopp kvinnene som får sheriffen ut av sitt rette element, så til tross for sin andel testosteron og macho-oppførsel er det lite sexistisk å spore. Det føles mer naturlig til det miljø og den realiteten som serien eksisterer i, den bringer tilbake en klassisk protagonist som er sjelden kost i disse dager.

Er det noe som er et savn, og som forhindrer serien å nå opp til en flott serie som Justified, er det mangelen på en antagonist som kan utfordre protagonisten vår. Supermann har Lex, Batman har Jokeren. Longmire har ingen, og det håper jeg den gjør noe med i sesong 2.

 

Konklusjon

En positiv overraskelse, så absolutt. Longmire fenger og minner litt om en westernvariant av Foyle’s War. Om det frister med en moderne westernserie med en tøff mannlig karakter, interessante biroller og med lokalpolitisk tematikk blandet inn i «ukens mord», da er dette en serie for deg.