Charlie Sheens tilbakekomst tok ikke lang tid, men jeg skal ærlig talt si han var mer underholdende som arbeidsledig.
Her har man tatt konseptet fra en forholdsvis artig film, hvor Adam Sandler og mesteren Jack Nicholson var stjernene, og komprimert det ned til komedie så flatt og dårlig at den desperat forsøker å bruke latterboksen til å fortelle deg at du bør le.
Ikke et ondt ord om Charlie Sheen. Helt siden Hot Shots og Loaded Weapon har jeg lyst til å le bare jeg ser han på skjermen. Det var en tid hvor jeg digget Charlie. Her virker det dessverre som om han ikke prøver og tror navnet alene skal gi han suksess.
Ja, det er et potensial i en serie om sinna mennesker. Det hjelper også på med ironien over det hele. For et år siden ønsket de fleste at Charlie Sheen oppsøkte psykolog for sine utbrudd. Nå spiller Charlie en psykolog som hansker med andres problemer, i tillegg til å etter beste evne legge sine egne bak seg. Han spiller på mange måter en karikatur av seg selv – igjen. Slik han med hell gjorde i Two And A Half Men.
På en måte en stor «fuck you» til Chuck Lorre og andre som gikk i strupen på han, samtidig er jo rollen en som burde vært som skapt for Sheen. Da er det så synd at både serien – og Sheens prestasjoner – knapt makter å bli ordinær.
De tre episodene var temmelig meningsløse. Litt moral er slengt inn og den forsøker å skape noen hysteriske situasjoner, men det fungerer bare halvveis. Latteren sitter aldri løst, jeg fniste fire ganger i løpet av halvannen time. Den tredje episoden er høydepunktet, for der forsøkes det i det minste å gjøre oss kjent med de mange karakterene vi er introdusert til.
For det er nok av karakterer å holde styr på. De fleste er pasienter som er karikaturer på ulike mentale lidelser, men det er litt vanskelig å se for meg at noen av dem blir det helt store trekkplasteret. Jeg mistenker ikke at manusforfatterne bryr seg særlig om dem, så hvorfor skal jeg?
Så da sitter jeg her etter tre episoder og undres over hvorfor i alle dager jeg skal se mer. Hva er det denne serien skal tilby meg? Hva er det den ønsker at jeg skal fortelle dere, slik at dere følger serien? «Yay, Charlie er tilbake og derfor må du bare se denne!»? Sorry, det er ikke god nok grunn.
Det hadde i hvert fall vært noe om den gjorde meg sint – for det ville det vært en herlig ironi over. Men likegyldighet er ikke noe en komedie bør trakte etter. Jeg er da ikke blitt gammel og gretten helt enda, jeg ler til og med av prompevitsene til ungene mine. Dette er bare milevis unna en av de bedre seriene om psykologer (ja, jeg tenker på Frasier), og ser ut til å ha mindre sjarm og sjel enn den kommende Go On med Matthew Perry.
Konklusjon
Akkurat nå er jeg helt blank. Det er vel også det eneste lille som kan friste meg til å se mer, ren sympatititting i håp om bedring. Samtidig er det så mye god komedie der ute, at jeg ikke ser noen grunn til å bruke mer tid på denne. Døgnet har kun 24 timer og jeg klarer vanskelig finne tid til mer.
Sorry Charlie, men jeg må gi deg tommel ned for denne starten. Trøsten er jo at med så mange kommende episoder, så har han god sjans til å bedre seg.
