Sist tryglet vi om flere episoder. I år kunne The Walking Dead godt klart seg med færre.

I den første sesongen fikk våre sørstatsvenner erfare de mindre heldige sidene av å foreløpelig overleve en zombieapokalypse. Det var en sesong som var så kort, frisk og kompromissløst brutal at det var lett å overse at piloten satte en standard de påfølgende episodene egentlig aldri levde opp til.

Sesong 2 forsøker å dykke dypere ned i dette forlokkende universet, men serien har på mange måter imitert oppførselen til sine egne zombier. Når serien først biter så merker man det, men det er ofte både uelegant og litt retningsløst.

For den lange reisen Rick Grimes lovte oss på forhånd, bråstoppet allerede i første episode. At roadtripen til Fort Benning ville ta noen omveier var åpenbart, men at gjengen derimot skulle leke bondegård hele sesongen ble en tålmodighetsprøve få kunne ha spådd på forhånd.

Intriger i reprise

Farmen til familien Greene ble en bremsekloss som ikke helt klarte å rettferdiggjøre seg selv som handlingsarena. Det ga forsåvidt mening at karakterene fikk lyst til å slå opp telt og tenne primusen i slike trygge, idylliske omgivelser, men det gis ikke alltid like gode grunner til hvorfor dette er tv-materiale for 13 episoder.

Zombieapokalypsens farer ble raskt byttet ut med klesvask, kyllingmiddager og farskapsdrama, og uten en umiddelbar trussel hengende over gjengen forsvant også den frykten som aller helst bør lurke i skyggene i en slik fortelling.

Man vil helst se disse menneskene omhyggelig telle antall kuler, rasjonere hermetiske bønner og diskutere hvilket slagvåpen som mest effektivt penetrerer en hodeskalle. Bak bondegårdens trygge gjerder ble derimot den akutte overlevelsen skjøvet til side for flere intime bli-kjent-kvelder.

Riktignok er et fokus på karakterene viktig for ethvert drama som på sikt satser på å dele ut noen emosjonelle slag, men forsøket var langtifra noe rent treff. Til det subbet dramaet altfor mye rundt i sirkler, og følelsen av deja vu snek seg inn gang på gang; Denne scenen har jeg sett før. Denne diskusjonen har jeg hørt ført.

Annonse

Dessuten er dette, rent sosialt, ikke drømmegjengen å tilbringe en hektisk zombieepidemi med. Det var antydninger til potensielle irritasjonsbomber i forrige sesong, og etter noen episoder på gården ble mistanken desverre bekreftet. Tanken var neppe at vi skulle heie på zombiene.

Hershel ber for femte gang Rick om å pelle seg vekk fra gården.

Ikke bare prat

Det oppstod riktignok dramatiske situasjoner som krevde gruppens umiddelbare handlekraft. De yngste medlemmene av flokken, Sophia og Carl, viklet seg inn i noen alvorlige floker, men disse karakterene hadde frem til da operert på nivået over statister. Forfatterne satset litt for mye på at søte, uskyldige barnefjes automatisk skulle generere sympati og interesse.

Verst var Sophias forsvinning, hvor de rutinemessige og resultatløse leteaksjonene var med på å dra ned tempoet i første halvdel til det laveste giret. Det er dessuten begrenset hvor involvert man klarer å bli i søket etter en jentunge som de færreste var klar over at var der i utgangspunktet.

For å slukke den økende blodtørsten til fansen, spedde serien på med enkeltstående konfrontasjoner med de levende døde. Det er sjeldent feil å se zombier i en zombieserie, men det var ofte idiotisk oppførsel som presset frem situasjonene.

Man ber om trøbbel hvis man heiser ned en fyr i en zombiebebodd brønn, og hvilken anstendig mor lar ungen sin gang på gang leke ensom speider? Det var ikke alltid like lett å kjøpe at nettopp denne ansamlingen av mennesker hadde overlevd så lenge.

Dessuten har zombiene gjort en tvilsom oppgradering av ferdighetene sine, og kan nå i beste ninjastil snike seg lydløst opp bak mennesker. Det var tydelig at gården var blitt for trygg til at serien klarte å lage troverdige spenningscenarioer.

Samtidig er det lett å legge bort all denne surmulingen om troverdighet når det først smeller. The Walking Dead leverer kvalitetstemplet zombievold, og når øks møter skalle så både ser, hører og føler man det. Flere av drapene er dessuten skremmende kreative, her lever forfatterne ut sine (og sikkert flere av våre) sadistiske fantasier.

 

Finner rytmen

Det ville likevel vært en kreativ krise om blodsprut og innvoller var det eneste positive man kunne skrape ut av en påkostet AMC-produksjon. Og heldigvis er det mer her – man må bare smøre seg inn med denne fordømte tålmodigheten.

For innimellom flekser The Walking Dead de dramatiske musklene vi vet serien har, men som så altfor mange ganger siden piloten har blitt holdt igjen av en seig, og ikke altfor smart fortelling.

Det dukker opp scener og sekvenser som er fullstendig oppslukende, selv om det ikke er et vandrende lik i sikte. Som når seriens trøblete helt Rick høflig, men svært anspent tar en drink med to fremmede menn i en forlatt bar, og nerven og ubehaget sprer seg i rommet som en ukontrollerbar infeksjon.

Det er i slike øyeblikk man forstår at det egentlig ikke handler om zombiene, men om denne helt spesielle verdenen som også har zombier, og hvor potensialt for gode historier er nærmest uendelig. Man vet aldri helt hva som venter der ute.

For The Walking Dead er en fortelling som spør om det er mulig å holde fast ved sine verdier når samfunnet kollapser. Det er et velkjent, men appelerende tema ved apokalypsefiksjonen, som serien tidvis lykkes i å utforske.

Problemstillingen er best skildret i den løse kanonen Shane, et moralskt uromoment i konstant konflikt med sine omgivelser. Der andre karakterer subbet litt for mye rundt uten mål og mening, ble Shane tildelt et tydelig karakterark som utforsket grensene mellom kalde, rasjonelle beslutninger og gribbete egoisme.

Dessuten finner sesongen omsider en strammere rytme etter pausen, når både de indre og ytre konfliktene eskaleres på en troverdig måte. I sesongens fire siste episoder klarer serien på lang vei å mestre den kompliserte balansen mellom effektivt drama, pulserende spenning og blodig zombieaction, en balanse som den slet med å finne innledningsvis. Det ble omsider gøy på landet.

 

Konklusjon

Å lage god TV om en zombieapokalypse er dyrt. Når budsjettet blir redusert for å dekke nye dresser til Don Draper, blir det kanskje urimelig. Og når en av de store kreative kreftene får sparken/slutter (eller hva det enn var), blir det plutselig vrient også.

Dette er mulige forklaringer, men ikke unnskyldninger, for hvorfor sesong 2 av The Walking Dead har vært irriterende ujevn. Det er en serie med for mange problemer til å virkelig kalles fantastisk, selv om det er øyeblikk i serien som er nettopp det.

Likevel kan man vanskelig unngå å bli smittet av den underliggende appellen til dette zombiefiserte sørstatsuniverset. Man vil rive seg i håret av frustrasjon, men de gangene serien fyller sitt potensial er de løse hårtustene faktisk verdt det.

 

AnnonseSe Outlander og The Blacklist først på Viaplay. Klikk her for å se!