Hurtige hester og gamle tobente helter i dramasatsingen Luck kan fort bli en heldig kombinasjon for HBO.
Vi skal til California og galoppridningens verden. Et hektisk univers befolket av trenere, ryttere, agenter og gamblere som alle ånder og lever for sporten sin. I god HBO-ånd er det ikke et lykkeland med ponnier og gulrøtter vi introduseres for, men et usminket drama hvor sportens mørkere avkroker utforskes. Der det finnes vinnere, finnes også tapere og alt det der.
Dustin Hoffman i hovedrollen
En som er klar for å vinne igjen er den kriminelle Chester «Ace» Bernstein. Etter tre år på brød og vann skal han feire friheten ved å gjøre en større investering i den lokale løpsbanen. I Dustin Hofmann skikkelse er «Ace» i sirkusets sentrum, men må i de første episodene finne seg i å dele like mye skjermtid med resten av rollefigurene. Og dette er en gjeng det kan være litt vrient å få helt taket på.
I et forsøk på å skildre livet så autentisk som mulig har Milch skrevet med en penn dyppet i seigt heste- og gamblingsspråk. Man føler virkelig at man står i stallen med de drevne gutta, men deltar litt for sjeldent i samtalen.
For å nok en gang referere til den gode HBO-ånden er ikke dette nødvendigvis en permanent distanse; flere av kanalens aller beste produksjoner var ingen umiddelbare forelskelser. Men Luck gjør seg enda mer utilgjengelig, og det er flere scener hvor det faktisk er vanskelig å forstå hva som foregår.
Grunnløs skepsis
Forhåpentligvis klarer serien å løfte intrigene fra stallen og ut til publikum. Med Ace som en slags hovedperson får dramaet en smak av den litt mer allsidige gangstersjangeren, og det er mye potensial i hvilke konsekvenser hans manøvre får for hele universet. Dustin Hoffman ser dessuten ut til å kose seg i en uvant rolle på feil side av loven.
Luck er en serie som frister først og fremst i kraft av navnene på rulleteksten. Skepsisen for sportslige aktiviteter som involverer firbente skapninger forsvinner fort i møtet med ringrever som Dennis Farina, Michael Gambon og Nick Nolte. Den samme auraen av pondus og rutine finner man også bak kameraet, hvor mesterregissør Michael Mann og TV-ringreven David Milch står ved de kreative spakene. Serien er i gamle, men gode hender.
Nevnte Milch nådde sitt foreløpelige høydepunkt med den herlig uforskammede og uglamorøse westernserien Deadwood. Til tross for like store mengder støv og hestemøkk er Luck en langt mer behagelig serie å hvile øynene på.
Den ærverdige løpsbanen Santa Anita gir serien en usedvanlig vakker ramme, og får Bjerke Travpark til å se ut som en gjørmete rundkjøring. Allerede i første episode leverer Luck intense racescener av cinematisk kvalitet, og det å se 7 ganger 450 kilo galoppere oppover oppløssiden er virkelig en opplevelse som får blodet til å bruse.
Konklusjon
Selv om Luck neppe blir en ny, umiddelbar seerhit har HBO trolig ikke satset på feil hest. Dramaet vil strammes i det innsatsen uunngåelig øker utover sesongen, og produksjonen er knallproff i alle ledd. Er vi heldige kan Luck fort vise seg å bli en av årets beste serier.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene. Premiere på Canal+ 6 mars.
