En av de beste krimseriene fra 2011 kommer fra to av våre naboer. Dansker og svensker viser vei, for stort sett bedre enn Broen kan det ikke gjøres.
Ideen om en krim som går over landegrensene blir utført med en «artig» vri. Noen har plassert et lik midt på Øresundsbroen, det er delt i to hvor hver halvdel befinner seg på hver sin side av grensen mellom Sverige og Danmark. Vips, her har svensk og dansk politi å gjøre med en morder med litt for mye fritid.
Et bestialsk utgangspunkt for 10 episoder av ren maktdemonstrasjon innen krimsjangeren.
Dynamisk duo
I hovedrollene finner vi Sofia Helin som den svenske politietterforskeren Saga Norén og danske Kim Bodnia som den danske politietterfoskeren Martin Rohde. Saga er trekkplasteret, som en av de mest absurde etterforskerne jeg noensinne har sett.
Med sin asperger-tilnærming provoserer hun frem utenkelige situasjon. Helin spiller enten rollen så håpløst at den blir bra, eller så er hun bare utrolig dyktig. Jeg aner ikke, for det er vanskelig å bli klok på rolletolkningen. Uansett fascinerer det.
Vår andre protagonist Bodnia er litt enklere å tolke, for hans skuespill er bunnsolid, jordnært og har like mange lag som den jevne løk. Han spiller en av de mest menneskelige rollefigurene på TV, i strake motsetning til den nær sagt «umenneskelige» Saga.
Rollegalleriet er sydd sammen til ren perfeksjon, for her er det mye interessant å skimte. Joda, det er kanskje litt påtatt at verdens mest sosiale og koselige danske mann plasseres sammen med en kynisk og analyserende svensk kvinne uten sosiale antenner, men hva gjør vel det når det underholder? Det er samme velfungerende dynamikk som Mulder og Scully fra X-files, og milevis over flere av lignende forsøk fra Hollywood.
Det gir situasjoner hvor nervene står i høyspenn, for å bli avløst av egen latter til situasjoner man normalt ikke skal le av. Litt dumt er det at det resterende rollegalleriet ikke får mye tid til å skinne, for her er det flere interessante personligheter vi bare får små glimt av.
Samfunnskritikk i fokus
Det slår meg at midt under et smått uforståelig mysterium så leker denne serien med kjønnsrollemønster, arbeidsmiljø og institusjoner på en subtil måte, uten den plagsomme trangen serier ofte har til å ta i bruk teskjemodus.
Perspektivet til Saga benyttes aktivt til å nærmest parodiere verden vi lever i, med alle våre skrevne og uskrevne regler. Det er stadig stakkars Saga som må irettesettes og får «ikke bann i kirka»-guider, men for oss som er flue på veggen fungerer det like mye som kritikk av de samme reglene.
Dermed er det flere lag av kritiske blikk. Morderen som aktivt bruker drap til å fremme en tilsynelatende politisk agenda, samt hvordan den sosiale arena blir utforsket gjennom Sagas snodige fremferd.
Selve mysteriet er intrikat og uforutsigbart de første åtte episodene. Du vil vanskelig klare å gjette deg frem til hva det er som foregår, der det ene bestialske drapet avløser den andre i en eller annen større sammenheng. Jeg ble grundig lurt, før det hele blir ganske så åpenbart i det nye vendinger tar til mot slutten.
Det er vågalt det som gjøres, fordi så mye informasjon holdes tilbake – nesten som man føler seg snytt. Men her er man villig til å bryte enkelte konvensjoner, også hvordan det hele rundes av, som gjør at dette er en serie som skiller seg ut på flere nivå.
Serien har et par actionsekvenser som kanskje blir litt for billig utført med et bombardement spesielt hva lyd angår, men det er heldigvis ikke bærebjelker for serien. Jeg liker spesielt kamerabruken, samt at klipping aktivt brukes for å sette stemning – det være seg lengre fokus på en resonnerende Martin, eller mer hurtig skille i hektiske situasjoner.
Konklusjon
Broen er en krimserie med en kompleks handling servert på subtilt vis. Det bidrar til å forsterke intensiteten. Den har rollefigurer det er lett å bli glad i og skildrer ulike miljø på imponerende vis.
Fokus på dynamikken mellom Martin og Saga kaster en stor skygge over øvrig rollegalleri, men om ikke annet gir det bare et ønske om enda mer krim med denne gjengen. Jeg er strålende fornøyd og positivt overrasket, nå er det bare for norske regissører å se og lære av våre naboer.
