Hell On Wheels forsøker ikke å finne opp kruttet på nytt, men serien fenger på tross av at den slavisk holder seg til western-sjangerens eksisterende skinnegang. 

Litt skuffende er det at AMC, som så fryktløs tråkket nye stier med Breaking Bad, Rubicon, Mad Men og The Walking Dead, ikke ser ut til å ha hatt noen som helst ambisjoner om å gi en western-rett vi ikke har blitt servert før. Kanskje det er et tegn på at kanalen forsøker å bli litt mer «mainstream», eventuelt at westernsjangeren er såpass utforsket at det vanskelig lar seg gjøre? Det er ikke farlig i dette tilfellet, siden resultatet uansett blir en fornøyelig affære.

For å få unna handlingen: Vi følger en tidligere borgerkrigssoldat som er på hevntokt. Den knusktørre kjeksen Cullen Bohannon (Anson Mount) er fullstendig blottlagt for sjarm, som er forståelig med tanke på at nordstats-soldater drepte hans kone og barn. Jakten på de skyldige leder han til jernbanebyggerne, ledet av den skrupulløse og smått pompøse entreprenøren Thomas Durant. For øvrig en karakter som eksisterer i historiebøkene, men jeg tviler på at hans dialoger var like mye preget av teatralske monologer som tilfellet her. Det ville vært smått grusomt med mindre begavede skuespillere enn Colm Meaney i rollen.

Bohannon ankommer leiren i kjølevannet av et stygt indianerangrep og protagonisten vår får nok å henge fingrene i. Det er de nylig frigitte slavene, ledet av Elam (som spilles av rapperen Common), den vakre enken Lily Bell (Dominique McElligott) og den herlige western-mafiaen «The Swede» (Christopher Heyerdahl). Han er norsk, som han vet å påpeke på gebrokkent og iskaldt vis. For en herlig karakter, Heyerdahl har utvilsomt truffet blink med den rollen. Sammen med Anson Mount gir han serien skuespiller-ballast der hvor folk som Common faller litt gjennom.

Visuelt er det mye vakkert å beskue, det grenser mot det beste fra filmens verden – slik AMC har for vane å gjøre. Litt synd er det at filming og lydspor ellers er blottet for kreativ lek. Musikken er som forventet og brukes til å forsterke det vi alt vet. Det kunne med fordel vært litt mer subtilt. Kameraet er alltid klar over hva som foregår, noe som gir en stilistisk ro og god oversikt. Bruk av slow-motion er vi eksempelvis ikke spart for. Det går på bekostning av spenningsfølelsen, siden kaos uteblir, hvor det tidvis litt for tilgjort og kunstig. Det gir litt assosiasjoner til Dressmann-reklamer, om enn litt mer fartsfylt.

Enkelte kreative unntak er det, som i en brutal kampscene hvor vannspruten slår mot linsen og med det gjør kameraet nærmest til en del av miljøet. Det er forfriskende, nærmest dokumentarisk i stilen, men virker å være ren tilfeldighet – for like etter blir en kar slått til blods uten at blodet rammer linsen. Det blir med det sterke visuelle kontraster, det er ikke lett å vite om det er tilsiktet eller ei.

Heldigvis er vi ikke spart for det brutale, selv om AMC som vanlig er livredd for å vise litt naken hud. Det er ikke på The Walking Dead/Spartacus-nivå, men vi blir levnet liten tvil om at en kamp på liv og død ikke er en pen affære. Her gjøres det en godkjent jobb, hvor regissør finner riktig balansegang og unngår å bli for ivrig.

Annonse

Plott og manus er mer på det jevne, med klassisk tematikk rundt indianere, religion, forbudt kjærlighet og det å takle fortidens spøkelser. Det er spennende skildring av jernbane-miljøet, som var et viktig steg i å gjøre verden mindre. Litt mer historisk trivia ville ikke vært å forakte, men til gjengjeld blir det kanskje litt mye å forlange med alle ballene som her er i luften på en gang.

Serien starter ganske så haltende, hvor den forsøker alt for mye på en gang. Litt som å se en maratonløper spurte de første hundre meterne. Heldigvis finner den fort rytmen og serverer noen flotte episoder og et par karakterer å bli glad i. Jeg er hektet og sesongavslutningen gir også håp om enda mer dyster og dynamisk fortsettelse. Siste episode er den beste, med den første som den verste – som jo indikerer en fin progresjon.

 

Konklusjon

Western har vært en vanskelig sjanger å forsøke seg på siden Clint Eastwood nærmest satte spikeren i kisten med mesterlige Unforgiven i 1992. Noen hederlige unntak har det vært (blant annet filmen Tombstone og TV-serien Deadwood), men ellers har sjangeren mer blitt gjenopplivet av nymoderne western som Justified. Med Hell On Wheels holder man seg til en trygg formel og det blir et ganske så behagelig resultat. Liker du western bør denne bli et fast innslag, men forvent ikke at den blåser hatten av deg helt enda.

 

Serien går søndager kl. 22:00 på TVNorge Vox.

AnnonseSe Outlander og The Blacklist først på Viaplay.
Klikk her for å se!