MC-lappen har aldri vært en nødvendighet for å like Sons of Anarchy. Sesong fire endrer heldigvis ikke på det.

Selv er jeg en stolt eier av en koreansk scooter, og synes harryfaktoren i et rom umiddelbart øker med en biker tilstede. Til tross for mine høyst naturlige motforestillinger har seriepatriark Kurt Sutter klart å lage essensiell TV ut av det trøblete hverdagslivet til gutta i Sons of Anarchy Motorcycle Club (SAMCRO).

Årets sesong ruller av sted fjorten måneder etter fjorårets dramatiske slutt. Etter et drøyt år på vann og tørt fengselsbrød er anarkiets sønner tilbake på den frie landeveien. Mye har forandret seg siden sist, og da tenker jeg ikke kun på Jax Tellers sin nye hårsveis. Hjemme i Charming ønskes gutta kjølig velkommen av byens nye politisjef, Eli Roosevelt. Som en brysk schäfer markerer han umiddelbart territorium, og på bakrommet, bokstavelig talt, brygger han på en liten hemmelighet. En omfattende RICO-operasjon, ledet av den eksentriske statsadvokaten Lincoln Potter, er i ferd med å stramme løkken rundt den allerede hardt prøvede klubben.

 

Indre stridigheter

Det er likevel gnisninger innad i SAMCRO som står for den største trusselen. Jax vil gjøre alvor av sine planer om å forlate bikerlivet og bli A4-pappa på heltid, mens president Clay Morrow prøver å sikre seg en gullkantet pensjon ved å inngå en kontroversiell allianse med et meksikansk kartell. Det betyr trøbbel, noe han absolutt burde innsett når kartellets operasjoner ledes av Hollywoods go-to-latino-gærning Danny Trejo. Som om ikke det er nok, kommer fortiden bankende på døren med en bøtte dødelig grums. Det er farlige tider for våre skinnkledde bikervenner.

Mange historier – lite søl!

Det gapes altså over veldig mye i sesong 4. Kurt Sutter velger som vanlig å servere en buffét av ulike historier og karakterark, men der andre lager et helvetes søl (det er bare å stirre stygt på årets True Blood), klarer Sutter å tilberede fortellingen på en enkel og delikat måte. De ulike historiene bygges opp på hver sine fronter og vikles sakte inn i hverandre, og sesongen roter seg sjeldent bort i uvesentlige subplots.

Det er riktignok vanskelig å gå seg vill med det ensembelet serien har til disposisjon. En hel MC-klubb med fargerike typer, fra den gamle, værbitte Piney med oksygentanken på slep til dumsnille Juice med mohawk og ungt blod i årene. Samtlige er med på å bidra til den pulserende, interne dynamikken, og man får virkelig inntrykk av at dette er folk som har opplevd en ting eller to sammen. Det er aldri kjedelig på et møte i «kapellet», og for å være en kriminell organisasjon som opererer utenfor samfunnets lover er SAMCRO overraskende flinke til å leke mini-demokrati.

Og det er med litt betatte øyne Sutter ser på sine fiksjonelle bikere. For sofaeksperter som har sett litt for mye på Gangland-dokumentarer på The History Channel kan romantiseringen av livet bli litt i det søteste laget. Det er ikke slik at serien unngår mørket, Clay sikrer seg i år enveisbilletter til helvete, men det er tross alt en lang vei til Tony Sopranos sosiopatiske disipler eller virkelighetens 1-prosentere. Det er derimot meningen at vi skal like SAMCRO, eller i det minste idèen om dem. De er landeveiens antihelter, som viser fingern til mannen og redder småbyen fra griske kapitalister og nynazistiske dopselgere.

Anmeldelse Sons of Anarchy sesong 4
Stilistisk som alltid. Foto: FX

Tørker støv av gammel feide

Årets hovedattraksjon er gjenopplivningen av en gammel feide. Klubbpresident Clay og annenpilot Jax har siden dag én mentalt kjørt av gårde i hver sin retning, men seriens kjernekonflikt ble satt litt på vent etter fjorårets utflukt til Irland. I år er den tilbake i høygir og presser klubben og medlemmene til bristepunktet.

I fraværet av en skikkelig skurk fra utsiden spiller man i år opp Clay som mannen man elsker å hate. Gorillastore Ron Perlman i skinnvest er selvsagt et skummelt syn fra før, men i år backes det opp med rå handling. Det at Clay opererer i kulissene med sin helt egen agenda, og at både vi som seere og karakterene har flere år med historie med mannen, er med på å gi årets sesong en ny dynamikk.

Som en som blir søvning av å stave «procedural» er det fint ha en serie som stadig viser vilje til å utvikle seg. Det er ikke akkurat radikale endringer, men man føler Sutter er på vei et sted med historien og karakterene. Hvert år presses SAMCRO gjennom nytt terreng, og årets kontroversielle finale ser heller ikke ut til å endre på den trenden. Noen tegn til slitasje er det, ATF burde vel bli rimelig leie av å signere reiseregninger for sine Charmingbaserte agenter, men foreløpelig har man klart å unngå å bli slaver av en oppskrift.

Der Sons of Anarchy lykkes med dramaet og spenningen, burde den spart mer på kruttet når det kommer til selve actiondelen. Jeg liker å se ting sprenge i lufta like mye som sidemannen, men serien sprenger seg noen ganger litt ut av troverdigheten. Gjengen dodger kuler som Jack Bauer, og det virker som om politiet trekker lodd om hvilke hendelser de faktisk gidder å bruke tid på å etterforske. Serien har riktignok aldri fulgt The Wires oppslagsbok for realistisk tv, men det er i actionrusen troverdigheten strekkes mest. Serien burde nøye seg med de voldsscenene som faktisk tar historien og karakterene videre, for de er til gjengjeld svært effektive.

Konklusjon

Sesong 4 er egentlig kun en mer fornuftig sesongfinale og noen nynazister unna av å matche det glimrende andreåret. Det er såpeopera på adrenalin, full av kalkulerte vendinger og dramatiske konfrontasjoner. Sons of Anarchy har ikke alltid to bein plantet på jorda, men bikere liker seg vel best på to hjul i full fart uansett.

 

SERIESIDE: Informasjon, trailer, premieredatoer og mer

Sons Of Anarchy

Krimdrama som tar for seg en Hamlet-inspirert historie om samhold, bedrag, mystikk og tragedie i biker-klubben SAMCRO.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here