Etter noen usedvanlig late dager på sofaen er jeg nå en selverklært ekspert på den amerikanske revolusjon.

På forhånd visste jeg fint lite om John Adams annet enn at han var USA’s andre president. Nå vet jeg til og med hvordan han bretter sokkene sine. Jeg skal riktignok ikke påstå at serien opererer med dokumentarisk presisjon, det er tross alt et fiksjonelt verk, men noen Mel Gibson-film er det så absolutt ikke. John Adams baserer seg nemlig på den anerkjente, prisvinnende historikeren David McCullough’s bok med samme navn, og anerkjente prisvinnende historikere kimser man ikke av.

Så hvem var egentlig denne John Adams? For det er jo, i fare for å virke fullstendig historieløs, en litt obskur skikkelse å dedikere en hel kostbar miniserie til. Men det er vel nettopp for uvitende skikkelser som undertegnede denne serien er myntet på, litt av idèen var nettopp å trekke mannen opp fra glemselens avgrunn og gi han den behandling han fortjener. Serien gir nemlig gode argumenter for at uten John Adams sitt arbeid som en såkalt Founding Father, ville den nye, ustabile republikken neppe lært seg å gå skikkelig.

Gjennom 7 episoder av ulik lengde følger vi John Adams krangle seg gjennom USA’s trøblete fødsel og oppvekst. Ja, hvis serien først skal oppsummeres med et eneste ord så må det nesten bli krangling. Det diskuteres til parykkene faller av om alle tenkelige politiske, moralske og ideologiske spørsmål, og John Adams var selv en av de mest høylyttede. Dette er dialogtunge saker. Heldigvis fungerer HBO som et trekkplaster for kremen av skuespillere og talentfulle forfattere, en kombinasjon som gjør nettopp all denne kranglingen til en fryd å følge. Hvis dagens politikere kunne vise til et like bredt ordforråd og brennende engasjement skulle jeg ivrig fulgt med på hver eneste spørretime i Stortinget.

Enkelte har spekulert i at John Adams svake ettermæle skyldes hans lite tiltalende utseendet eller hans enda mindre tiltalende sosiale vesen. Uansett årsak skildrer John Giamitti begge deler med glans, og han kunne fortjent dekorere peishylla med en Emmy. Gjennom Giamitti får vi se en lynende intelligent og prinsippfast herremann, som ofte slet med en kort lunte og dårlig skjult misunnelse. Både de gode og dårlige sidene blir nøye sett på under lupen.

Resten av ensembelet er like imponerende. David Morse får justert nesen sin for å etterlikne landsfaderen George Washington og Tom Wilkinson er i hundre som multitalentet Benjamin Franklin. Jeg ble spesielt fascinert av Stephen Dillane i rollen som Thomas Jefferson, gi denne mannen en egen miniserie umiddelbart!

Store menn til tross, dette er ikke utelukkende en privat gentlemansklubb. Mye tid dedikeres til John Adams nære ekteskap med Abigail (Laura Linney), et forhold som var usedvanlig åpent og likestilt epoken tatt i betrakning . Abigail var hans nærmeste venn og mest betrodde rådgiver, og selv den mest barskeste sofasliter må stå i mot regnet når deres forhold går mot livets uungåelige siste vers. Disse scenene fungerer som fine pusterom til all den politiske turbulensen.

Annonse

Som i de fleste andre historiske HBO-serier er selve den fysiske produksjonen så proff og detaljrik at man skulle tro kanalen i all hemmelighet disponerte sin egen DeLorean på parkeringsplassen. Nymotens dataeffekter blender seg sømløst inn i storslåtte sets, og alt fra kostymer og sminke til selve det dirrende, håndholdte kameraarbeidet sender meg som seer rett tilbake til 1700-tallet. Det hjelper også på at regissør Tom Hooper (The Kings Speech) ser epoken uten romantiske briller, og skyr aldri unna den tids styggedommer som utbrudd av kopper, tannråte og generelt laber hygiene. Hele serien er i sin fremtoning egentlig litt stygg-vakker, selv i de storslåtte salene i Versailles ser man utslitte aristokratiske ansikter under overfylte lag av ekkel sminke.

En ting som skuffer er hvor lite tid som er viet til selve presidenten John Adams. Kun èn episode, og selv da er det lite fokus på hva han faktisk utrettet eller ikke utrettet som nasjonens leder. Et ordentlig flott 1700-tallsslag med masse musketter og kanoner hadde heller ikke vært å forakte, innimellom blir man en anelse frustrert av å bare høre om alle de actionfylte hendelsene, istedenfor å faktisk se dem. Det ligger likevel litt i seriens natur, John Adams kjempet jo sine kamper med ordet og pennen.

 

Konklusjon

Forhåpentligvis vil HBO også i fremtiden dedikere mer av sin sendetid til fortiden. John Adams er en spennende, lærerik og nyansert reise inn i en person som ofte er glemt, og en epoke som litt for ofte blir romantisert.