En av årets beste serier er norsk, mye takket være imponerende skuespill av Pål Sverre Valheim Hagen. 

Mathias synger som en gud, men velger å bli gartner. Alt han ønsker er å få være i fred, ute av syne. Det er en underfundig kontrast til tiden vi lever i og det gjør denne serien til noe helt spesielt. God timing kalles det.

Buzz Aldrin, Hvor ble det av deg i alt mylderet baserer seg på boken ved samme navn, skrevet av Johan Harstad. Vi møter Mathias, som ble født samme dag Buzz Aldrin ble andre mann som gikk på månen. Mathias blir ganske å opphengt i livet som nummer 2, det å gjemme seg vekk fra livet rundt.

Jeg er såpass ignorant til det meste av det som er norskprodusert innen litteratur, film og TV de siste par tiår at jeg ikke har lest boken. Ei heller satt jeg meg ned med noen særlige forhåpninger om å her bli servert noe bedre enn gjennomsnittlig tidsfordriv. Det jeg har sett av norsk TV har ikke akkurat imponert nevneverdig. Forventningene var derfor lave, forutinntattheten var klar til å slakte. Jeg kan gledelig meddele at jeg tok skammelig feil.

Serien om en ung mann som sliter med å finne sin plass i verden, er isolert sett kanskje ikke en åpenbaring – men timingen gjør historien til en flott tillegg til norsk kultur. I en tid hvor de fleste av oss er våre egne PR-agenter, hva bedre er da historien om en mann som ønsker å gjemme seg vekk?

Annonse

Idol, Norske Talenter og alt annet av persondyrking tar aldri slutt på TV-skjermene, og i sosiale medier går vi mann av huse for å selge oss selv. «Se på meg! I dag har jeg jogget! Hør på meg, jeg skal gi deg fasit på innvandring!» Hvis livet virkelig er en scene, er den for tiden overfylt av deg, meg og mennesker som gjerne knuller for åpent kamera i en eller annen reality-serie. Mathias er ikke skrudd sammen slik. Han ønsker bare å være i fred, besatt av livet som nr. 2.

Det er til sterk kontrast til dagens samfunn, hvor det går konkurranse i selveksponering. Det er smått ironisk at dette er historie om en mann som nærmest institusjonaliseres fordi han ikke ønsker å bli sett, for man må da være splitter pine gal om man skyr unna rampelyset? For et herlig og annerledes perspektiv som inntar stuene våre i 2011.

Det gjør at en TV-serie om en person som ønsker å være usynlig blir gledelig forfriskende. Ønsket om å stjele kappen til Harry Potter og bare forsvinne, det frister. Har ikke du vært der, opplevd øyeblikk hvor du skulle ønske du ikke ble sett? Det er ikke historiens budskap, for handlingen tar til primært ved årtusenskiftet og boken ble skrevet i 2005. Men hva gjør nå det, når historien treffer så bra i samfunnet anno 2011? Det er en fin bonus til en allerede sterk fortelling om å makte å mestre livets realiteter.

Tilfeldighetene bidrar derfor å heve en god serie til noe en god sosial kommentar. Personlig elsket jeg hvert bidige minutt – det var dessverre ikke nok av dem. En episode til ville ikke vært å forakte.

Pål Sverre Valheim Hagen er fascinerende som Mathias, dette er en norsk skuespiller med en spennende fremtid. Godt regissert av bergenseren Geir Hopland geleides vi gjennom Mathias ferd, fra sitt sammenbrudd på vei til Færøyene – til hvordan han møysommelig forsøker å finne ut av kompleksiteten som er livet.

Komplekst er ikke et ord jeg vil bruke til å beskrive rollefigurene, som grenser til det karikerte. Noe annet er vel ikke å forvente i en historie fra en såpass ung forfatter, men det passer egentlig ganske så bra i dette universet. Dette er de enkle beskrivelsene som unge menn ofte bruker på mennesker rundt seg, her gir det en viss sjarm – som kanskje er utilsiktet. Av og til er det enkle ofte det beste.

Nydelig cinematografi forsterker en noe særegen atmosfære, det skader ikke serien at det meste av handling tar til på Færøyene. Naturen gjør alene mye av arbeidet. Det er forfriskende å se noen bruke annet enn en storby som arena for en fortelling, og det er greit at det eksisterer andre norske historier enn om dårlig krim og narkohandel i Oslos gater.

 

Konklusjon

I en tid preget av at alle konkurrerer om å bli sett, er det befriende å se perspektivet til en som bare ønsker å bli usynlig. Den har noen filosofiske godbiter og tiden vi lever i gjør at serien treffer særdeles bra. Noe «heldig» er den, for jeg tviler på at jeg ville blitt like trollbundet av serien om den kom i 2002. Jeg er uansett glad den kom, for dette er en historie som vil følge meg resten av livet. Hva mer kan man egentlig be om?

 

Annonse
Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer