Reality-nissene er tilbake og bringer smilet frem i årets hektiske måned. Dette er smart prumpehumor for voksne og de eldste barna, likte man Nissene på Låven vil man ikke bli skuffet.

I 2001 var reality-bølgen så vidt i gang, noe som gjorde satireserien til Espen Eckbo og Kristian Ødegård til en genialitet langt ut over latteren den skapte. Det er vågalt å forsøke å gjenta suksessen ti år etter. Om de fem første episodene er noen indikasjon gir den i det minste mye latter – selv om jeg ikke akkurat fikk inntrykk av å bli servert noe nytt. Men gjør det noe da?

Den største endringen er vel at 71 grader nord er mer kilde til inspirasjon. I første sesong ble vi vitne til at verdens mest håpløse nissegjeng var innestengt på en låve, en fin miljøforandring er at de denne gang må de bevege seg ut på tur. Det gir nye muligheter til å skape latter og bisarre hendelser.

Serien har velkjente favoritter fra første sesong tilbake i nissedrakt – de fleste med et forvridd selvbilde og malplassert ego. Det er den mest velbrukte formen for parodi i forrige runde og den fortsetter nå, hvor kanskje underliggende moral er at verden ikke nødvendigvis ser på deg slik du selv gjør. Jeg kjenner meg litt igjen og tror flere vil føle seg litt «truffet», som vel er det beste med det hele.

Jeg lo mye i løpet av de fem episodene jeg har fått sett. På et tidspunkt fikk jeg klar beskjed av min bedre halvdel om å dempe meg, for i det Atle Antonsens karakter Bent igjen blir sendt ut – slik han alltid blir – klarer jeg ikke å holde meg. Det er så forutsigbart og simpelt, men fy faen som jeg ler av den grunn. Enda mer herlig blir det i det Rhino nok en gang misforstår og begår en smøretabbe selv ikke Northug kunne staket seg fra.

Foto: TVNorge

Totalt er det 12 gamle kjente og 12 nye karakterer som inntar nissekamp. I tillegg til Rhino (Eckbo) og Bent (Antonsen), er Timothy (Elvestad), Svein (Theophilakis) og fantastiske Asbjørn (Eckbo) også på plass. Det er ganske mannsdominert, de kvinnelige karakterene (Kine, Stine, Synne m.fl) får ikke så mye tid på skjermen i starten av sesongen.

Det er de nye karakterene som avslører seriens «svakhet» – i mangel på bedre ord. Med ti år skulle man tro de kanskje fikk litt mer reality-materiale som kan parodieres, men det blir heller tamt på det området. Bjørn Gustavsen er med på laget som Håkan – en svenske med kjærlighetssorg – mens Martin Zimmer spiller amerikaneren Nicolay. Det lille jeg fikk sett av dem var ikke all verden, håpet er at det tar seg opp på den fronten i løpet av de siste 19 episodene.

Et hederlig unntak blant nye karakterer er Eckbo som Andreas, en skikkelig ufyselig og nedlatende tannlege. Ernst-Øyvind, den andre nye Eckbo-karakterern, ble litt vel overkill og trenger tid til å vokse seg til episk status.

En fordel med ti års pause er at det ikke akkurat er lett å huske alt som skjedde sist, i hvert fall for en halvsenil gubbe som meg selv. Det heter seg også at man ikke bør endre på et vinnerlag, så da blir det til at latteren står stort sett de etablerte karakterene for. Det er nordlendingen, elitisten og andre velkjente karikaturer som får gjennomgå.

Det gjør den kanskje litt mindre relevant for den yngste generasjonen, det er litt betenkelig hvordan karaktergalleriet er overfylt av mennesker som nærmer seg midtlivskrisen. Kanskje det er dette som er lettest for Ødegård og Eckbo å relatere seg til? Vi får vente og se om de kjøper seg hver sin Harley for deler av pengene som vil renne inn som følge av serien…

Jeg er spent på hvordan serien vil falle i smak for dagens tenåringer og de som nettopp er rundet 20. Det blir nok ikke ansett som like «på grensen» som jeg husker første runde som, til det har nok grensen flyttet seg mer enn hva Eckbo og Ødegård har. Vi får se hva de klarer å varte opp med i de siste 19 episodene, om de skaper like mye latter blir det god trim for magen. Akkurat det kommer nok godt med i en den delen av året hvor høykarbo-dietten råder.

 

Konklusjon

Humoren er den samme, med nok av latterkramper og grove vendinger. Det er kanskje ikke så mye evolusjon å spore i de ti årene som er gått, men i det minste er det helhjertet og holder god kvalitet. «De gamle er best», spørsmålet blir om den makter å engasjere og fenge i 19 episoder til. Går det som sist vil det bygge seg opp og humoren bare eskalere. Jeg blir i hvert fall ikke lei av Asbjørn og co. med det første og ønsker dem hjertelig velkommen tilbake.

 

Førsteinntrykket baserer seg på seriens fem første episoder. Serien premierer torsdag 1. desember kl. 20.00 på TVNorge.