Boss er en passende tittel for en serie som tar så fullstendig kontroll. Gratulerer Starz, dette er høstens beste nykommer!
Chicago, den tradisjonstunge byen som en gang var hjem til Al Capone. Han var en særdeles lite hyggelig kar, men i det minste ble han aldri borgermester. Det samme kan vi ikke si om hovedpersonen i Boss, for her hersker Tom Kane over Chicago. Det er hans kongerike.
Merk deg navnet, for dette er årets nykommer blant drittsekkene vi elsker. Et skikkelig maktsyk svin, men for et fascinerende svin.
TV-kanalen Starz viser at de mener alvor med sin seriesatsing. Om jeg ikke hadde visst bedre, kunne jeg trodd at AMC eller HBO stod bak dette prosjektet. Viser seg at det er lillebror som ypper seg. Det er herlig hvordan denne lillebroren, sammen med Showtime (med Homeland) står for høstens beste nykommere på det amerikanske markedet. Det er krig om å herske på haugen blant selskapene, som er bra.
Det er et farlig spill Starz forsøker seg på, for her har man villig plukket enkeltelementer fra storslagne serier som Breaking Bad (Kane får nyhet om at han er dødelig syk), NYPD Blue (håndholdt kamera), Boardwalk Empire (fokus på en politisk ukorrekt leder) og The Sopranos (nådeløs antihelt).
Kanskje mest av alt gir denne assosiasjoner til mesterverket The Wire – som av flere holdes frem som tidenes beste serie. For Boss viser, som nevnte serie, hvordan små hendelser kan påvirke det store bildet. Noe Kane så smertelig vet, han løser det med nulltoleranse overfor enhver liten brikke som nekter å falle på plass i hans større plan.
Hva er så faren med det hele? Vel, er det en ting enhver som lager cocktail vet, er det at man ikke nødvendigvis lager en herlig ny drink ved å kombinere enkeltingredienser fra andre klassiske paraplydrinker. Boss derimot, kan vise seg å bli nettopp et slikt vellykket eksperiment, selv om det er alt for tidlig å si hvilken ettersmak det vil gi.
Det betyr ikke at serien mangler særegenhet. For det besitter den så absolutt, mest takket være den prisvinnende regissøren Gus Van Sant. Han tar den håndholdte kamera-stilen til NYPD Blue til et nytt nivå, det er som om kameramannens puls går i takt med karakteren som filmes. For så å brått kjøre på med slow-motion og sex-sekvens som nærmest minner om en musikkvideo på 16 sekunder. Sprøtt.
Enkelte ganger føles det som en dokumentar. Jeg kan ikke huske å ha opplevd en «slik flue-på-veggen» opplevelse som en av de tidligere sekvensene hvor Kane tar en biltur etter noen kjipe nyheter. Det føles som om jeg er i bilen med han, men han kan ikke se meg. Heldigvis. For Tom Kane er ikke en mann jeg ønsker finner ut at jeg tyvlytter.
Han får Nucky Thompson til å virke som en pusekatt og han er ikke som Walter White, en mann som går fra å være snill til ond. Tom Kane er allerede ond. En nådeløs sjef – kanskje også et nådeløs menneske – som gjerne blir skitten på hendene. Pass på ørene dine, ellers kan det bli en fin presang for godeste Kane. Det blir spennende å se hvordan sykdommen – som vil spille inn på både følelser, morotrikk og hukommelse – vil påvirke hans adferd.
Det er noe helt vidunderlig grotesk og ekstremt over Kelsey Grammers prestasjon. Jeg vet ikke hvilken tanker som rørte seg i hodet til godeste Kelsey, men det skulle ikke forundre meg om en av dem var «Nei, Bryan Cranston. Neste år vinner du ikke Emmyen så enkelt».
Noe han gjør rett i, for det ville ikke forundre meg om Grammers navn blir ropt opp neste september.
For Grammer må Tom Kane være som en gave sendt fra oven, karakteren gir et enormt register å spille på. Han er som en politisk variant av Tony Soprano – bare smartere, mer manipulerende og langt mer kunnskapsrik. I tillegg har han folket bak seg, i hvert fall så lenge de ikke ser hva mannen er villig til å gjøre bak lukkede dører.. .
Jeg må også si det er kjekt å se at en serie faktisk kan handle om gangster-lignende aktivitet, uten at narkotikahandel eller annen smugling ser ut til å være kjernen i serien. For det er litt oppbrukt. Det er i hvert fall ikke til stede i første episode, annet enn fokus på Toms datter som kanskje har et problem med avhengighet – og den herlige parallellen hvor Tom selv må på svartebørsen for å få tak i medisiner. Her ser serien ut til å skille seg fra serier den gjerne sammenlignes med.
Spørsmålet blir hva tematikken blir, hva det er serieskaperne forsøker å fortelle oss. Jeg håper det ikke blir for ambisiøst, for jeg kan kose meg mye bare ved å se han hanskes med sykdommen parallelt med å være en politiker.
Skal det flisespikkes så er det at resten av rollegalleriet, som har bunnsolide og gode skuespillere, ikke får særlig tid til å vise seg frem. Grunnen til det er at det satser mye på monologer fremfor dialoger. Imponerende taler, så absolutt, men etter hvert bør serien gi personene tid til å snakke sammen.
Konklusjon
Serien om kongen av Chicago er høstens høydepunkt, jeg er så glad over at hele cocktailprosjektet fungerer. Det er utrolig tøft hvordan Starz fortsetter som de gjorde med Spartacus, de er ikke redd for å finne en scenografi med egenart.
Forhåpentligvis finner serien rett fokus og holder den der, for Tom Kane er en alt for god rollefigur til å kaste bort på dårlige historier. Denne har potensialt til å bli en absolutt favoritt og starten på et herlig nytt forhold, med en utrolig skummel borgermester.
Førsteinntrykket baserer seg på første episode.
