Et av mange glamorøse feste i 'Revenge'
Annonse

ABC jakter på en ny såpeserie som kan fylle det store tomrommet som Frustrerte Fruer, som nå er inne i sin avsluttende sesong, utvilsomt vil etterlate seg. Skal vi dømme etter den massive promoteringen kanalen har gjort for Revenge i forkant av premieren, så er det tydelig at de har forhåpninger.

Etter mitt syn innfri serien ikke fullt ut, men har likevel et eller annet ved seg som gjør at jeg er nysgjerrig på fortsettelsen. Helt klart en potensiell guilty pleasure serie.

Serieskaper Mike Kelley oppgir Alexandre Dumas sin klassiske «Greven av Monte Cristo» som inspirasjon for serien. For Revenge handler, som tittelen så åpenbart poengterer, om å ta igjen og det på en mest mulig ødeleggende måte.

Emily VanCamp spiller Emily Thorne

Seriens fortellerstemme er Emily Thorne spilt av Emily VanCamp (Brothers and Sisters, Everwood). Handlingen starter «in medias res» med et mord på stranden i The Hamptons. Like ved er fiffen samlet for å feire Emily sin forlovelse til rikmannssønnen Daniel Grayson, som tilfeldigvis er sporløst forsvunnet. Vi tas deretter ca 5 måneder tilbake i tid og starter reisen frem mot dette mordøyeblikket.

Hvorvidt dette er en del av hevnen Emily ønsker å utrette eller en uheldig konsekvens av det, fremkommer ikke. Emily har akkurat ankommet The Hamptons. Hun er rik, ung og vakker og leier et strandhus like ved «palasset» til byens ukronede dronning, Victoria Grayson. Gjennom flere flashbacks blir vi gjort oppmerksom på at Emily slett ikke er så ny som hun skal ha det til.

Annonse

Faktisk så tilbrakte hun tid der som barn sammen med faren sin (spilt av James Tupper), men lykkelige barndomsminner er ødelagt av marerittet som utspilte seg da faren ble fengslet og dømt for en forbrytelse han ikke hadde begått. Emily har skapt seg en ny identitet og er tilbake med et mål for øyet: Hevn over alle som var medvirkende til fengslingen av faren og ødeleggelsen av barndommen hennes.  

Hevn(er)en er søt!

Som alltid når en serie blir satt i glamorøse rikmannssettinger, så skal det godt gjøres å finne en eneste karakter som ikke er vakker, sofistikert og/eller kjekk. Revenge er intet unntak. Om hevnen til slutt er søt er for tidlig å si, men hevneren er det i hvert fall. Emily VanCamp tar seg utrolig bra ut i alt hva hun foretar seg, og således klarer karakteren hennes å skli rett inn i sossen fra første sekund.

Gabriel Mann som milliardæren Nolan Ross

VanCamp er derimot ikke like stødig i portretteringen av den hevngjerrige Emily. Hun er vår kvinne på innsiden og det legges opp til at vi skal heie på henne. Etter tre episoder så er den av karakterene som har bergtatt meg mest Victora Grayson i Madelaine Stowe sin skikkelse.

Hun er iskald, kalulerende og herlig nedsettende og stjeler alle scenene hun er i. Det er nesten så jeg heier litt på henne innimellom og jeg tror neppe dette er meningen. VanCamp derimot, fremstår litt flat – hun er smilende og søt på utsiden og iskald, ja nesten robotaktig på innsiden. Jeg savner en mer tredimensjonal rolletolkning.

En person på jakt etter hevn vil antagelig være drevet av en altoppslukende og emosjonell trang til å lykkes. Kanskje balansert med dårlig samvittighet for enkelte av handlingene sine. Emily har så langt ikke overbevist meg i noen av retningene. VanCamp har mye å gå på, men jeg vet at hun kan. Hun har levert gode rolletolkninger tidligere. De øvrige karakterene leverer på det jevne. Det er ingen som utpeker seg spesielt i den ene eller den andre retningen, utover Madeleine Stowe.

Jeg skulle gjerne sett at seriens outcast, tech millionæren Nolan Ross (Gabriel Mann), som foreløpig er den eneste som gjennomskuer hvem Emily er og faktisk er villig til å hjelpe henne, hadde fått spillerom til å være enda mer sær og eksentrisk. Han omtales stadig vekk som en oddball, men jeg syns ærlig talt det vi har sett av han til nå ikke har gjort han fortjent til et slikt rykte.  

 

Unødvendige fordummende elementer

Revenge vinner ingen priser for orginalitet og revolusjonerer ikke sjangeren på noen slags måte. Men likevel er det et frisk pust fra de mange prosessuelle politiseriene, legedramaene og serier med småsprø damer og familiehemmeligheter. Premisset er faktisk ikke så dumt, men tre episoder inn så har serien ikke blomstret helt. Men grobunnen er der, for å si det slik.

Det er enkelte elementer som jeg håper serien vil kvitte seg med, og som etter mitt syn er med på å dumme den ned. En av disse er voice-overen i begynnelsen av episodene. Emily VanCamp er ingen karismatisk stemme-skuespiller og mye av det som sies er rene flosklene, og når de levers så pass flatt, så blir det veldig åpenlyst hvor intentsigende de egentlig er.

«Two wrongs can never make a right, because two wrongs can never equal each other.»

Det virker på meg som om dette er en del av ABC-oppskriften. De benytter voice-overs i starten av episodene av feks Frustrerte Fruer og Grey’s Anatomy. I Revenge ble dette bare for dumt.

Madeleine Stowe som Victoria Grayson

En annen ting er de unødvendige «forklaringene» på hvordan Emily lurer sine ofre. Det har så langt ikke vært noen OMG-twister som krever at seerne må serveres en steg for steg rekonstruksjon. Dette er å sløse med sendetid og vi er mer enn gløgge nok til å forstå sammenhengen.

Det er også foreløpig en veldig stereotyp skille mellom rike og «fattige», hvor de i arbeiderklassen, her representert ved barndomsvennen Jack (Nick Wecshler, Roswell) og hans familie, er gode, ærlige og hardtarbeidende, mens de rike er utro, driver med skittent spill og sammensvergelser. Ærlig talt, verden er ikke så A4. Hvorfor kan vi ikke rokke litt på dette en gang i mellom?  

Prosessuell hevnsåpe?

Etter tre episoder, så virker det som om Revenge er et såpeaktig prosessuelt hevndrama, hvor vi i stedet for å se en politisak løses, i løpet av en episode får se hvordan Emily ødelegger livet til en person som var involvert i farens urettmessige fengsling.

Jeg for min del må innrømme at jeg foretrekker de lange oppbygningene med fremgang, motgang og hinder på veien heller enn serier hvor saken oppklares i løpet av 42 minutter. Jeg frykter også at serien fort kan bli altfor forutsigbar om de fortsetter dette løpet. Emily har riktignok et bilde med mange personer på som hun krysser ut hver gang hun tar sin hevn, men så stort er ikke bilde at det kan drive historien i flere sesonger fremover.  

Guilty pleasure serie

Et av mange glamorøse fester i ‘Revenge’

Tross en håndfull irriterende elementer og ufullstendige karakterer, så er det noe udefinerbart ved denne serien som gjør at jeg lar meg engasjere. Jeg har tatt meg i nesten glede meg til kommende episode, og det helt uten at det har vært noen cliffhangers eller løse tråder som jeg har gledet meg til å nøste mer i.

Jeg antar derfor at det bare er noe med glamorøse settinger, konturene av et hevnaktig mysterium samt karakterer med et visst potensial, som gjør at jeg foreløpig i hvert fall, har Revenge på min liste over serier jeg ser fast. Det er ikke så mange av de nye seriene som har etablert seg der foreløpig. For meg er dette en typisk guilty pleasure serie som må kunne kategoriseres som et såpedrama.

Alt ligger til rette for at det meste kan kunne skje. Og jeg håper virkelig  at det gjør det. Dette er neppe serien som trollbinder det mannlige publikum i like stor grad som oss jentene. ABC må vel sies å treffe bedre hos kvinner generelt.

Ser vi på kanalens sendeskjema så finner vi serier som Grey’s Anatomy, Frustrerte Fruer, Private Practice, Cougar Town, Castle mfl. De forsøkene de har gjort de siste årene på å tekkes mer bredt har ikke gått like bra. Jeg nevner serier som Flashforward, Detroit 1-8-7. The Whole Truth, Life on Mars (US) som alle ble kansellert i sin første sesong.  

Mer såpebobler, takk

Dersom Revenge ønsker å tekkes de samme seerne som de siste årene trofast har fulgt livet og kaoset i Wisteria Lane, så må Revenge tørre å tø opp og leke seg enda mer med hevnkonseptet. Nå fremstår serien litt for seriøst samtidig som det mangler et tungt og smart hevnplott og mysterium i bunnen som rettferdiggjør seriøsiteten serieskaperne har gitt den så langt. Revenge bør omfavne sjangeren og bli enda mer såpete.

Vi skal ikke glemme suksesserier som Dallas, Dynastiet og Maktkamp på Falcon Crest, som utvilsomt var såpedrama og som også hadde hevn som et grunnleggende element i dramaturgien. De våget å være litt mer «over the top». Jeg mener ikke at Revenge trenger å tøye strikken like langt, men litt mer farge på karakterene skader neppe serien. Og om ikke annet så har i hvert fall Revenge etablert en frisk, ny innfallsvinkel på kvinnelige hevn som ikke involverer regelrette catfights slik vi så i Dynastiet (noen som husker da Alexis og Crystal røk i tottene på hverandre?) eller direkte ondskap slik vi feks ser i Gossip Girl.  

Konklusjon

Revenge er en serie som plasserer seg omtrent midt på tre av årets nye serier. Den er ikke i stjerneklasse – til det er den litt for flat, men heldigvis lagt fra «cringe-worthy» slike som The Playboy Club ble for min del. Oppsettet med å ødelegge livet til en ny person hver uke kan fort bli oppbrukt og jeg håper serien blir mer innfløkt og smart etter hvert. Luker de bort voice-overs og de unødvendige oppklarings-scenene og gir karakterene litt mer spillerom og lekenhet opp i det hele, så kan dette blir ganske fornøyelig.

Dette er en serie som jeg tror fenger kvinner i større grad enn menn. Hovedkarakteren er foreløpig litt for udefinert og robotaktig til at jeg klarer å sympatisere fullt ut med hennes hevntrang, men det er likevel ett eller annet ved serien som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, som gjør at jeg at jeg har latt meg lokke til The Hamptons i tre uker på rad nå og garantert kommer tilbake. Førsteinntrykket er basert på de tre første episodene. http://www.youtube.com/watch?v=kHIaORMG-AM

Annonse
Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer