I savnet etter Battlestar Galactica og Babylon 5 har jeg virkelig lyst til å elske Outcasts. Dessverre er ikke denne suppen av en serie særlig mettendes, jeg forblir sulten.

Premisset er spennende, året er 2060 og vi følger kolonister på planeten Carpathia. De har alle flyktet fra ødeleggelse og atomkrig her hjemme. Du vet det er science-fiction når slik post-apokalyptisk fremtidsutsikt er utgangspunkt. Historien tar til 10 år etter at de første kolonistene slo seg ned, hvor det for første gang på fem år er et romskip som ankommer planeten.

Det at serien ikke beveger seg mer enn 50 år inn i fremtiden gir den en herlig form for science-fiction stemning som kler den godt. Kanskje litt optimistisk å tro at vi kommer så langt på 50 år, litt som Kubrick kanskje overvurderte litt når 2001: A Space Odyssey ble laget. Det forhindret ikke den filmen å bli en tidløs klassiker.

Det er BBC som står bak storproduksjonen og slikt pleier å love godt. Den er til tider visuelt nydelig, med en scenografi som skriker «episk» av full hals. Dette er langt unna det sterile og litt kjølige teknologiske miljøet som hersker i serier som Star Trek. Det er røfft, skittent og langt mer i stil med Battlestar Galactica. Imponerende.

Seriens svake element er dessverre det som kan senke hele opplevelsen til et absolutt lavmål. Dramaet er håpløst, fylt med klisjeer og forutstigbart melodrama. Det er ingen naturlig progresjon, svinger kuttes for å nå et mål som skal gi en emosjonell effekt. Utførelsen er så pinlig at det hele blir lett å avsløre.

Det er ikke en serie som har godt av for mye ettertanke. Jeg forlot pilotepisoden ganske fornøyd, men etter en liten joggetur surnet ettersmaken såpass at jeg kan delvis forstå at serien ble slaktet av endel kritikere og raskt mistet seere. Den fikk kun 10 episoder, som gjør den til en ufrivillig mini-serie. Anmeldelsen ville blitt langt mer positiv om jeg skrev den før joggeturen – den surrer altså i bakhodet som en irriterende pop-låt man ikke får av hjernen.

Hovedfokuset er på president Richard Tate, som spilles til vanlig solid standard fra veteranen Liam Cunningham. Verre er det med Daniel Mays og Amy Manson, som spiller de totalt uinteressante karakterene Cass og Fleur. Dr. Stella Isen (spilt av Hermione Norris) er ikke like ille, men også hun lider av å være et dårlig utført premiss. Det er et paradoks, for første episode har gode karakterer, men de mister livet på forutsigbart vis og jeg sitter igjen med en dyp skuffelse over å bli overlatt til å tilbringe tiden med klassens kjedeligste personer.

Det er nok begrenset hva skuespillerne kan redde med det manusarbeidet som er lagt ned. Forfatter Ben Richards har en klar forkjærlighet for melodrama og klisjeer, han mangler kreativiteten til å gi karakterene den dybden og kompleksiteten han så desperat forsøker å oppnå. Tematikken er vanskelig å oppdrive, den tar ikke tak i hvordan livet er for kolonister – dette er jo som en sci-fi variant av Australias forhistorie, men drar liten nytte av det. Richards har tatt seg vann over hodet.  Det er også påtalende hvordan dagens regjerende vestlige moral presses inn som førende også i fremtiden, dette er en serie som alt for hardt forsøker å være politisk korrekt.

Serier som Terra Nova og Falling Skies slipper unna med slikt fordi de forsøker å være noe annet enn hva som er tilfellet her. De gir ingen tegn eller lovnader om at dette er noe dystert post-akolyptisk underholdning beregnet for voksne, slik som Battlestar Galactica og de to første Terminator-filmene gjorde med stor suksess. De er familieserier og bør tolkes deretter. Outcasts derimot, forsøker tydeligvis å trå voksenstien som er gått med stor suksess tidligere – men den mangler en god nok veiviser. Det blir som å sette en jomfru til å bedrive seksualundervisning.

 

Konklusjon

Det er et herlig premiss, som gir et kul science-fiction miljø. Men om dramaet skal forbli på dette lave nivået er det nok like greit at det bare ble ti episoder. Jeg kommer definitivt til å sjekke ut resten av serien, men den har en lang vei å gå for å nå opp blant de beste i sjangeren. Jeg tilgir den nok i overkant mye av den enkle grunn at jeg er en sci-fi geek, men er du en som er av den særdeles kritiske sorten, har denne potensiale til å bli et hatobjekt. Du er herved advart.

 

Førsteinntrykket baserer seg på første episode

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here