ABC-serien Once Upon A Time er et ambisiøst prosjekt hvor velkjente eventyr og karakterer blandes inn i en moderne setting. Sjansen for å plumpe over i det klisjeaktige og tåpelige er stor, men Once Upon A Time mestrer balansen med glans og magi. I hvert fall foreløpig.
Once Upon A Time er en av to nye serier denne sesongen som har eventyr som fundament. Den andre er NBC-satsningen Grimm, som har premiere 28.oktober. Mens Grimm (som jeg ikke har sett annet enn klipp og trailere for da dette førsteinntrykket ble skrevet) virker å ha en mørkere og mer dyster tilnærming til kildematerialet, så har Once Upon A Time lagt seg mer opp mot Disney-tolkningene av eventyrene.
I Grimm må menneskeheten beskyttes mot monstrene fra eventyrene, mens i Once Upon A Time, så er det heller motsatt: Eventyrkarakterene må reddes fra den onde forbannelsen som har landet dem som fanger i den moderne verden uten erindring om hvem de er og hvor de kommer fra.
Fra den forheksede skogen til Storybrooke i Maine.
Serien åpner i den forheksede skogen med en scene vi kjenner godt. Snow White ligger i glasskisten med de syv dverger sørgende rundt seg i det Prince Charming kommer til unsetning med et kyss som bryter Den Onde Dronningen sin trolldom. Vi hopper deretter direkte til den lykkelig bryllupsdagen hvor de gir hverandre sitt ja. Alt er fryd og gammen inntil – ja, du gjettet det. Den Onde Dronningen gjør sin dramatiske entré og forkynner at en ond forbannelse er på vei som vil ødelegge alle livene deres og for alltid ta fra dem den lykkelige slutten.
Vi hopper så til den moderne verden hvor skjønnheten Emma Swan beviser at hun ikke bare er usedvanlig foxy, men også særdeles kick-ass i det hun på selvsikkert vis hanker inn en kjeltring som har stukket av etter å ha blitt kausjonert ut fra fengsel. Vi får innblikk i at Emma er foreldreløs, uten nære venner og at det tilfeldigvis er bursdagen hennes.
Vel hjemme i leiligheten fisker hun frem en enslig cupcake, tenner lys, ønsker seg noe og blåser det ut. Like etter ringer det på døren og vi blir introdusert for Henry Mills som viser seg å være Emma sin biologiske sønn.
Han overtaler henne til å ta ham med tilbake til den søvninge småbyen Storybrooke i Maine hvor han bor. På vei dit forteller han en usannsynlig historie om eventyrfigurer som er fanget i Storybrooke uten å vite hvem de er og at tiden står stille der. Han mener også at den eneste som kan bryte forbannelsen er Emma.
Jeg ser ikke noe stort poeng i gjenfortelle hele første episode. Noen overraskelser skal det være igjen for de som ønsker å gi denne serien en sjanse. Men at Emma har en sentral rolle i det hele fremkommer tydelig og det er fornøyelig å finne igjen karakterene fra eventyrverden i nye roller i den moderne verden, hvor de helt klart har beholdt i hvert fall deler av sine karaktertrekk.
Les også: Bli kjent med karakterene i Once Upon A Time
Lost-inspirert oppbygning
Once Upon a Time kommer fra manusforfatterne Edward Kitsis og Adam Horowitz som før dette blant annet skrev for Lost. Og første episode av Once Upon A Time har en veldig Lost-aktig oppbygning hvor vi veksler mellom nåtid og flashbacks til eventyrverden.
Det er mulig det bare er meg, men jeg syns også jeg fant enkelte direkte Lost-referanser i pilotepisoden. Feks er nummeret på borgermester Reginas hus 108 og klokken i Storybrooke er stoppet på 8:15.
Og i likehet med Lost, så kan jeg ikke annet enn å lure hvor lenge de kan klare å holde denne historien spennende og engasjerende. De klarte å få seks sesonger ut av mennesker fanget på en merkelig øy, riktignok med noen skjær i sjøen underveis. Settingen i Once Upon A Time virker på meg enda mer begrensende. Enten så finner Show White og co ut hvem de er og historien slipper opp for materiale å spinne videre på, eller så holder de dem fanget i klørne til dronningen over lang tid og det risikerer å bli langdrygt, utvannet og irriterende.
Det er bare å håpe at serieskaperne har noe mer komplisert på tegneblokka enn jeg klarer å skimte etter en episode.
Udefinert struktur og mål
Det er liten tvil om at serieskaperne liker eventyr. Etter å ha sett første episode er jeg derimot ikke særlig klok på hvordan denne forbannelsen som hviler over Storybrooke skal kunne brytes. Det er sjelden ting er så enkelt som å kysse prinsessen. Vanligvis er det en rekke ting som må løses eller legges til rette for for å nå målet.
Henry er fast bestemt på at forbannelsen må brytes og at Emma må gjøre det. Han virker derimot ikke å ha noen formening om hvordan dette skal gjøres. Dermed vet ikke vi seerne det heller og Emma vet det i hvert fall ikke. Og uten denne kunnskapen, hva er da drivkraften i historien?
Klokkene virker ikke i Storybrooke, men utover det så virker det ikke å være noe spesielt grumsomt sted. Ok, så husker ikke noen hvem de er hvor de kommer fra, men likefult får jeg ikke noe inntrykk av at noen er i umiddelbare fare. Kommende episoder vil forhåpentligvis gi bedre bilde av struktur og hva Emmas målsetning er.
Flotte skuespillerprestasjoner
Jeg har så langt poengtert noen av de tingene jeg tror kan bli potensielle humper i veien for Once Upon A Time. Det er derfor på sin plass å gi ros for de tingene som fungerer. Og det er egentlig det meste. For dette var i mine øyne en sterk førsteepisode.
Serien har en imponerende skuespillerstab og de har lykkes godt med castingen. Jennifer Morrison kler å få utforlde seg i en sterk kvinnerolle og er overbevisende som enstøingen Emma som blir overlumpet av sjarmtrollet Henry i Jared Gillmore sin skikkelese. Mad Men entuisaster vil kanskje dra kjensel på han som Don Draper jr #3. Disse to har en fin kjemi og scenene dem i mellom er fornøyelige.
Jeg likte også godt Ginnifer Goodwin som Snow White/Mary Margaret. Det er noe fundamentalt likt ved karakterene, samtidig som de har sine åpenbare forskjeller. Snow White er en handlingens kvinne som trekker sverd når hun er truet, mens Mary Margaret virker mer kuet og usikker.
Robert Carlyle tydelig storkoser seg i rollen som Rumpelstilskin/Mr Gold. Scenene hvor han er med er en fornøyelse å se på. Lana Parilla innehar den andre «onde» rollen som Dronning/Regina. Hun følte jeg kanskje var hakket over-the-top til tider, men ikke så mye at det ble et irritasjonsmoment. Jevnt over levert alle gode prestasjoner.
Les også: Nesten eventyrlig start for Once Upon A Time
Fargerikt og familievennlig
Hoppene mellom Storybrooke og Den Forheksende skogen føles naturlig og det er overraskende enkelt å følge historien og oppbygningen. Den Forheksende verden er overdådig og magisk. Kulisser og kostymer er er bra, men ikke like storslått som feks i serier som Game of Thrones og The Borgias, som virkelig tar det helt ut. Men så er det også forskjell på budsjettene på nettverksserier som dette og kabelserier, så tatt i betraktning så er dette slett ingen dårlig produksjon.
Personlig skulle jeg gjerne sett at eventyrdelen av historien var litt mindre Disney-aktig. Det hadde ikke gjort noe om de hadde våget å sette mer sin egen spinn på ting. Men vi ser likevel tidlige tegn på at de utvider karakterene og historien fra det vi er kjent med, og det er således mange retninger de kan ta den magiske delen av serien.
Basert på første episode så virker dette også å være en familievennlig serie. Det mest voldelige som skjer er en sverdkamp mellom Prince Charming og et par av dronningens svarte lakeier, hvor prinsen riktignok må bøte med blod og livet henger i en tynn tråd, men det hele er likevel milevis fra Braveheart, for å si det slik.
Konklusjon
Once Upon A Time er en frisk serie som blander eventyr vi kjenner med den moderne verden på en sømløs måte. De behersker kunsten å bruke flashbacks på en god måte, som gjør at serien ikke virker hakket og uryddig.
Skuespillerne er solide, rolletolkningene så lagt gode og serien har et interessant premiss som gjør meg nysgjerrig på fortsettelsen. Jeg er noe usikker på hva drivkraften vil være fremover, men lar jeg så langt rive med og håper på at serieskaperne har spennende ting på manusblokka.
En frisk og annerledes serie som jeg tror kan appellere bredt.
Anmeldelsen er basert på seriens første episode.
