Den amerikanske remaken av Wilfred (opprinnelig en australsk serie) hadde sesongavslutning nå rett før helgen, og mange har nok sittet igjen som et spørsmålstegn og lurt på hva som egentlig er greia. I Wilfred har Elijah Wood funnet et hjem for sine enorme blå øyne og tomme blikk, som en desperat og suicidal eks-advokat.
Først og fremst, dersom du ikke har sett serien i det hele tatt, er det på sin plass å gi en god gammeldags SPOILER ALERT! En del info følger som ganske enkelt spoiler deler eller hele den første sesongen, enda mer i kildelenken.
Den amerikanske siden TV.com (lenke i bunn av artikkelen) har gjort en gjennomgang av sesong 1 og sesongavslutningen, og stiller del spørsmål rundt selve premisset for serien og sesongen, og undrer seg over hva som kommer til å skje videre. Under er en kort gjennomgang av temaene som tas opp i artikkelen, til slutt etterfulgt av noen av mine egne tanker rundt seriens videre liv. Først er en gjennomgang av ting serien har gjort bra, da serien har mange positive aspekter som gjør den rett og slett herlig å se på. Den morsomme dysterheten, både subtile og åpenbare hundevitser og fremstillingen som en tilnærmet moderne og voksen versjon av Tommy & Tigern trekkes frem som positive aspekter. Disse vil jeg ikke gå dypere inn på her, da det ikke er fokuset. Anbefaler deg å lese kildeartikkelen om du ønsker den detaljerte gjennomgangen. De mulige fallgruvene som nevnes:
1) Troverdigheten. Serien åpner dramatisk med at protagonisten (Ryan) begår selvmordsforsøk. Dette i seg selv aksepterer vi som en mulighet når serien begynner, siden vi ikke kjenner til karakteren. Vi ser en ung mann som er desperat. Problemet er at iløpet av serien blir vi kjent med Ryan som en sympatisk og samvittighetsfull fyr som går langt for å gjøre godt mot andre. Bildet som dannes av karakteren etter hvert stemmer ikke overens med noen vi antar ville forsøk å ta livet sitt. Naturligvis blir ikke dette annet enn antagelser, og vi vet at Ryan lider av depresjoner og har psykisk lidelse i familien (moren blant annet), men likevel er det et stykke derfra til selvmordsforsøk.
2) Kontinuitet. Premisset for serien er ganske tungt og beror seg mye på at den Wilfred vi ser i serien er en psykisk manifestasjon hos Ryan, men hvem er så den andre personen (spilt av Dwight Yokam) som kan se Wilfred i denne skikkelsen? Hva med Wilfreds påståtte handlinger, har han faktisk drept personer? Serien har noen gapende logiske hull som vi enda ikke har fått forklart, og det kan skade premisset og gjøre at man etter hvert faller av.
3) Absurditeten og kræsj med virkeligheten. Man vet ikke helt hva som er virkelig og hva som ikke er det, og det kan virke som om det ikke finnes en forklaring som faktisk er tilfredsstillende for hva som egentlig har skjedd. Serien avslutter jo med at Wilfred ikke anerkjenner Ryan, og det viser seg at kjelleren hvor mye av handlingen har utspilt seg bare er et skap. Hvem hallusinerer, og hvor dypt går det?
Den første sesongen av Wilfred var bra, og herlig å følge med på, men serieskaperne har nå malt seg i et hjørne og det er usikkert om de finner en tilfredsstillende løsning på det. Sesong 2 kan bli veldig bra, men den kan også bli en katastrofe. Det har forekommet mange ganger iløpet av den første sesongen at man tenker «vent litt, hvordan er det der egentlig mulig?» når visse deler av historien utspiller seg, men man tillater det fordi man tross alt (iallefall i mitt tilfelle) liker serien og karakterene. Denne velviljen kan man bare dra så langt, vi får se om det holder ut den andre sesongen.
Likevel har jeg på følelsen av Wilfred er en serie som ikke burde ha for lang levetid, men heller skrives ferdig med en god avslutning i andre sesong, muligens tredje om de finner en god måte å holde premisset gående på. Den som lever får se.
http://www.tv.com/news/wilfreds-season-1-finale-what-the-hell-was-that-26649/
