Det skal litt til for å være på status quo etter 8 sesonger, men det klarer Entourage bedre enn de fleste. Nesten et tiår på skjermen avsluttes med sin vante formel, men noen har helt i for lite Ari Gold. 

Siste sesongen viser hvordan kompisgjengen må klare seg etter at Vince forrige sesong gikk amok med dop og pornostjerne, før han fikk juling av Eminem i en herlig avslutning i en ellers ujevn sesong. I seriens sluttspurt handler det om hvordan alle forsøker å oppfylle sine drømmer, mens Vince i kampen for å bevare sin oppfylte drøm snubler bort i en ny: Jakten på kjærlighet. Usj da.

Resirkulert moro

De har vel en fin sjekkliste produsentene bak denne serien. Eric og Sloan i av/på forhold. Check. ‘Drama’ med drama og problemer på b-siden av Hollywood. Check. Ari som går amok der han forsøker å balansere arbeidsliv og familieliv. Check. Turtle skal skape suksess uten sugerør i lomma til Vince. Check. Vincent som får problemer som løser seg selv (med litt sjarm og penger). Check.

I sin siste sesong er Entourage på alle måter tilbake til start, det meste er som før og av samtlige sesonger er vel dette den mest forglemmelige. Vi har sett det før, det er som bestemors julepresanger, det er det vante strikketøyet. Samtidig er ikke bestemors strikketøy til å kimse av, takknemligheten er der og det er samme takknemlighet som gjør at Entourage blir sett også i sin skammelig korte 8. og siste sesong. Litt respekt må man tross alt vie, dette er et mangeårig forhold basert på øl, sene kvelder og kjærlighet.

Det er også fint de går mer tilbake til mindre seriøs komedie etter sesong 7 som var mer dyster drama. Godfølelsen er her igjen, selv om Entourage skal ha ros for å våge å ha en sesong som skilte seg mer ut forrige sesong. Men når alt kommer til alt er jeg et vanedyr hva Entourage angår, jeg tilgir fort at de velger å avslutte på nærmest nostalgisk vis.

Johnny Galecki (Big Bang Theory) spiller seg selv denne sesongen, som en ganske traust kar. Her ved siden av smellvakre Emmanuelle Chriqui.

Det er alltids kjekt med de små tittene inn i Hollywood-verdenen, men det blir alt for lite med 8 episoder. Fysj da HBO, dere burde gitt minst gitt de et dusin! Etter den mer dystre og trauste forrige sesongen, er det greit at serien er litt mer tilbake til røttene med uskyldig moro. Det er ikke like morsomt lenger og skammelig nok har de glemt å forsøke å repetere det beste med serien, som jo er forholdet mellom Ari Gold og Lloyd, frustrert psykolog, kone, Eric m.m. Heldigvis er det en god dose ‘Drama’, som veier fint opp for de uinteressante karakterene, dvs den ene halvdelen av Entourage-gjengen.

For det er lenge siden jeg gikk lei av Eric og Turtle, de redder seg ikke akkurat inn på slutten. De er som resirkulert avfall, prosessen har ikke fjernet stanken. Jeg skiter loddrett i Erics kjærlighetsliv, det eneste mannen er god for er å lyve til seg selv og påminnelsen om dette denne sesongen er overkill. Hans verdi forsvant ut vinduet det øyeblikket hans herlige dynamikk og kjekling med Ari forsvant for et par sesonger siden. Turtle er et traurig tredje hjul på vognen, hans evige jakt på suksess er en ganske trist affære.

Kong Ari og hoffnarr Drama

‘Drama’ og Ari er som alltid denne seriens styrke. Kevin Dillon er en mester til å spille dårlig skuespiller, mens Jeremy Piven har gitt liv til en av tidenes beste karakterer med Ari Gold. Klikkebygene til Ari Gold gir meg en unik glede i livet, denne sesongen får Ari litt mer å stri med siden konen tok ut seperasjon fordi han ikke er til stede nok. En temmelig fjollete vri på historien, da fru Gold tross alt var kvinnen som støttet Ari til å vinne tilbake stjernestatusen for et par sesonger siden. Men hey – alt for å selge moralen om at tøfler er det rette valget for enhver mann. La oss skylde det på kvinnens irrasjonalitet i ekte mannsjåvinistisk stil.

Annonse

Det er vel også et lite paradoks for sesongen. Dette er serien for oss mannfolk, den gir et herlig bilde på samhold i en kompisgjeng og viser verden slik menn ofte lurer seg selv til å tro at den er. «Alt ordner seg»-holdning, uansett hvor mye man dummer seg ut, snakker før man tenker eller hvor mye man bruker kvinner som objekter. Den ultimate gutteaktige virkelighetsflukt i en liten halvtime. Penger, dop, sex og rock’n’roll, det går helt fint å gjøre narr av en venn uten at PK-politiet kommer stormende inn. Entourage er en flukt fra feminismens klør og som en torn i siden av de som preker om god oppførsel, dette er drømmen om å «la menn være menn».

Selvfølgelig en realitet som gjør seg best som en fantasi, men la nå oss få ha såpass? Nope, for her blir vi vitne om at den ene mannen etter den andre til slutt kryper til kvinnens kors og ber om tilgivelse. Realiteten har smittet serien og det eksisterer ingen kur.

Så, når ble serien til en moralpreken for at det moralsk korrekte er forpliktelser, avholdenhet og til syvende og sist alltid gjøre som kvinnene sier? Vi har da nok av det i virkeligheten, skal vi ikke engang slippe unna i virkelighetsflukten vår? Til og med Ari slutter nesten med sine hysteriske utbrudd, for dannelse er visst hva vi alle egentlig bør trakte etter. Fuck det sier nå jeg, hva har skjedd?

Konklusjon

Svaret på det vet jeg ikke. Entourage-gjengen er blitt kuet, eventuelt har de bare blitt voksne i løpet av 8 år. Det gir uansett mindre latter og herligheter når ansvarligheten og tøffelheltene har inntatt scenen, og da er det nok like greit å sette en sluttstrek. Det vil si inntil filmen kommer, jeg vil nok trofast se den om den blir en realitet – jeg skylder Ari og ‘Drama’ spåass.

Ferden på TV-skjermen har vært en av de sjeldent virkelig gode opplevelsene, som kanskje varte et par år for lenge. Slutten ble et behagelig pliktløp, som endte slik vi visste det ville ende. Det ordner seg tross alt for snille gutter, i hvert fall på TV-skjermen. Og med det avslutter jeg og tar på meg tøflene mine og finner frem moppen. Livet venter.