Terra Nova er langt fra hva jeg ønsker den skal være, men oppnår stort sett hva den forsøker å være. Finn frem popcorn, len deg tilbake og kos deg med en storslagen serie for hele familien.
Forventningene har vært store til den nye Spielberg-serien, som pengemaskinen Fox satset på til tross for en gigantisk regning på fire millioner dollar per episode. Opprinnelig var den ment å premiere i høst, men grunnet diverse utfordringer med CGI og manglende innhold ble det hele utsatt et halvt år.
Serien om menneskene som må reise 75 millioner år tilbake i tid, fordi verden i år 2149 er blitt temmelig ødelagt, forsøker å tilfredsstille alle i god Avatar-stil. Det vil si, den forsøker ikke provosere. Den følger rullebåndet, har karakterer seerne kan oppsummere med en halv setning og den forsøker ikke utfordre de små grå – annet enn til å forsøke å begripe alle de logiske kortslutningene som forekommer. Fokus er på enkel underholdning, ikke på solid manus eller god dialog.
Overlever man de nærmest fryktelige første 20-30 minuttene, som er fylt med klisjefylt familiestund og visjonen av en dystropisk fremtid vi har sett mange ganger før i god luditt-stil, er med et jungelen der. Fylt av farer. Det er her serien gir den herlige Jurassic Park-følelsen, pulsen øker og man glemmer seriens mange svakheter for noen øyeblikk.
Siden den ikke forsøker å være filosofisk i god Lost-stil, eller ha dyster og dypsindig tematikk som Battlestar Galactica blir det på sett og vis feil å klage over at serien ikke er mer lik slike serier. Litt mangfold bør vi vel ha, og for familiekvelden blir få ting mer underholdende enn første to timer med Terra Nova. Det mest negative med serien er at den stort sett blottlagt for sjarm og humor, noe som tross alt forventes av popcorn-underholdning. Voksne vil også vanskelig unngå et par himling-med-øynene øyeblikk som familiedramaet bringer med seg.
Det er vanskelig å komme på en seriepremiere som har hatt et så stort spenn mellom sitt beste og verste. Det er en berg-og-dalbane, seerne må overleve flere kjipe transportetapper for å komme til det spennende. Spørsmålet blir om den klarer å holde et slikt tempo i alle 13 episoder av første sesong. Det er den avhengig av, for den har ikke så fryktelig mye mer å by på. Den hiver inn litt mytologi for å tilfredsstille sci-fi geeksene, som jo kan bli spennende å se hvor leder hen.
Jeg skulle ønske serien ikke fokuserte på en kjip familie. Jeg skulle ønske tidsreiser var mulig slik at noen kunne reise tilbake og fikse alt som er feil med manus. Jeg skulle ønske det var mulig å få flere gode skuespillere enn Jason O’Mara og Stephen Lang. Mest av alt skulle jeg ønske en dinosaur spiste Josh (spilt av Landon Liboiron), en av de mest slitsomme og irriterende rollefigurene på TV. Det skjer nok ikke, for denne seriens prioriteringer er et helt annet sted.
Konklusjon
Det den har er underholdning, action og en noenlunde spennende mytologi. Så lenge Jim (Jason O’Mara) og Nathaniel (Stephen Lang)-karakterene får mer spilletid enn resten av de stort sett håpløse tilvekstene til serien, er det spennende og engasjerende. Dinosaurene er tross alt herlige bi-roller i en serie som byr på lite annet, der den turer løs med en dramaturgi og narrativ nesten like forhistorisk som monstrene som lusker i buskene.
Anmeldelsen baserer seg på første to episodene av sesong 1.
