The Pillars of the Earth er et massivt og vakkert byggverk med noen uheldige sprekker.
Jeg elsker historiske drama – gjerne med fiksjon blandet inn. Sagn om Robin Hood eller de tre musketerer, om oppdiktede romere som påvirker historiske hendelser (Rome) eller renspikka fantasi inspirert av middelalderen (Game of Thrones). Det gir sårt trengt virkelighetsflukt.
Mer skeptisk er jeg til bøker som blir filmatisert, fordi så mye ofres i overgangen. Det er begrenset hvor mye handling man får inn på 2 timer og sjeldent blir det bra, fordi et kapittel fort blir redusert til en bisetning. Unntak – som Lord of The Rings og Harry Potter – lykkes med overgangen fordi det blir en filmserie. Men de er unntak som bekrefter en regel om at det er en dum idé å filmatisere en bok.
Å lage en TV-serie av en bok (eller bokserie) er jeg langt mer positivt innstilt til. For i en serie har man tid til rådighet. Dessverre ikke alltid pengene til å visualisere det hele. Et hinder som her ikke eksisterer, for med 40 millioner dollar fordelt på 8 episoder har The Pillars of the Earth penger nok og anvender dem klokt. Tiden derimot, der feilprioriteres det.
Serien bringer oss tilbake til 1100-tallet, i det som var kjent som «anarkiets tid» under Kong Stephen. Borgerkrig, forræderi, forbudt kjærlighet, kamp om tronen, politikk og religiøse tema gir nok å fylle minuttene med. Serien har alt som gir god drama, i tillegg til et snev eventyr for å krydre cocktailen, og mengden er nok til å gjøre det smålig beruset.
Det skjer mye. Men la deg ikke lure, for dette handler først og fremst om arkitektur, om menneskets skaperverk og all den kulturelle rikdom vi er omringet av. Hva murvegger overlever mens mennesket kjemper seg imellom. Blodslitet, politikken og ofrene som må gjøres for å reise den. Det er her serien skinner.
Vi følger familien til Tom Builder (Rufus Sewell), som etter hvert inkluderer unggutten – og vår protagonist – Jack Jackson (Eddie Redmayne). Toms drøm er å bygge en katedral, og hans bønner blir etter hvert hørt. Men det er ikke en enkel tid for et slikt oppdrag. Et tragisk forlis har krevd kongens liv, hvor hans bastard-sønn og nevø kommer i konflikt over tronen. Grev Bartholomew (Donald Sutherland) og hans barn havner i kryssilden. En korrupt biskop (Ian McShane) opptrer som en dukkemester i bakgrunnen. Prior Philip (Matthew Macfadyen) er hans motstykke, der han forsøker å få finansiert det nye klosteret.
Det er en fantastisk grunnstamme av skuespillere. Rufus Sewell, Donald Sutherland og Ian McShane har gitt meg gåsehud og smått fuktige øyne tidligere gjennom mektige prestasjoner. Det som imponerer mest i serien er settene, gigantiske bygg og en vellykket visning av klosteret som bygges.
Ja, jeg nærmest forelsker meg i hvordan byggingen av klosteret blir vist, der den vokser sten på sten med imponerende kamerabruk og effekter. Serien sniker, på en engasjerende måte, inn mye arkitektur-historie og kunnskap.
Lærere som ikke får panikk over noen sexscener og en dysfunksjonell familie med både incest og konemishandling, bør vurdere denne for sine elever. Kanskje det inspirerer til å verdsette våre byggverk litt mer? Her er det lagt ned mye arbeid for å gi oss en forståelse av hvilken innsats som ligger bak.
Det som skuffer er at det ikke vies like mye engasjement i karakterene. For er det noe som skal bære en serie er det nettopp det. Det er mye teatralsk skuespill og dårlig regi, mens dyktige skuespillere må strebe med stereotypiske roller. Flotte skuespillere som Sutherland og McShane er tidvis redusert til en skygge av seg selv. Å se en biskop for 6. gang drive med selvskading blir repetisjon der tiden kunne vært anvendt til å gi biskopen mer dybde. Andre, som Liam Garrigan, må gjøre sitt beste til å gi liv til livløse karakteren Alan.
Det blir lite troverdig. Man er enten snill eller slem – ingenting i mellom. Vi er da ikke barn, trenger vi karikaturer i en serie for voksne?
Verst er seriens første to episoder, som i enkelte sekvenser er direkte håpløs målt opp mot den gode standarden serier som Rome har satt de senere år. Det blir heldigvis bedre, spesielt Rufus Sewell imponerer, og etter hvert blir karakteren Jack noe mer enn en som bare stirrer psykopatisk på sin store kjærlighet Aliena (Hayley Atwell). Redmayne imponerer ikke nok som protagonist, det virker som han er i en stirrekonkurranse med noen. Atwell gjør det bedre som en sterk feministisk karakter – men kanskje forsøker foratteren litt for mye å presse vår tids idealkvinne inn i 1100-tallet.
Opplevelsen er en ganske blandet affære. Jeg kan ikke si noe om hvordan den er i forhold til boken, jeg har ikke lest den. Som serie makter den å vise slag og imponerende sett som andre serier (som nylige Game of Thrones) ikke makter. Mot slutten blir det også mer liv i karikaturene, nesten som om de er tenkende mennesker.
Dessverre for sent for viktige karakterer som mistet livet underveis, uten at jeg bryr meg fra eller til. Jeg bryr meg mer om klosteret, men kanskje det er det de er ute etter? Et byggverk har mer sjel enn karakterene vi følger, hvor forunderlig er ikke det?
Konklusjon
Historiske drama har nådd nye høyder det siste tiåret, som også setter høyere krav fra oss seere. The Pillars of the Earth er ambisiøst og lykkes med mye, men snubler med en forenkling av karakterer som også rammer skuespillet. Serien begynner svakt, men bygger seg opp og til slutt fenger det ganske godt. Jeg sitter igjen med en følelse av at de store ambisjonene til dette prosjektet kunne blitt nådd med en annen regissør, eller et mer finpusset manus.
Intrigene og alt som foregår rundt byggingen av dette moderne og nyskapende katedralen er det som suger deg inn, og da tilgir man at den slurver på en av de viktigste byggestenene til en TV-serie: Karakterene. Et solid og tidvis imponerende byggverk, men noe mesterverk blir det derimot ikke.
http://www.youtube.com/watch?v=pU3bUJroGNg
