Er Wilfred en meningsløs serie om en hallusinasjon?
Om jeg må trekke frem en skuespiller over alle andre, så tror jeg det måtte blitt James Stewart. Hans konstante visualisering av godhet og fornuft overførte han til en rekke ulike karakterer, det være seg i skremmende Hitchcock-filmer, gode western opplevelser eller samfunnsviktige filmer som Mr. Smith Goes to Washington var han alene om å få til. Stewart var kongen. Men det var i en komedie han virkelig vant meg over.
I Harvey spiller han en kar som ser en gigantisk kanin, der hvor ingen andre ser den. Filmen kom i 1950, ikke en tid som normalt ga oss slike opplevelser. Det hele kulminerte i en sjarmerende og ellevill situasjonskomedie som minner mye om hva vi senere fikk i diverse britiske serier som Fawlty Towers. I dag holder filmen fortsatt stand og du skal lete lenge etter å finne noe bedre.
Nå er det en amerikansk serie som virker å ha lånt deler av dette konseptet. Lord of The Rings-stjernen Elija Wood inntar rollen som en depressiv, suicidale og lite livlig Ryan. Det spesielle med hans liv blir når han treffer naboens bikkje Wilfred. For mens andre ser en bjeffende bikkje, ser Ryan en voksen mann i hundekostyme. Bjeffene er erstattet med hunde-logikk og sarkasme. Det er to kompiser, hvor den ene av dem er en bikkje. Greit konsept det – og mye likt Harvey.
Der stopper derimot likhetene med klassikeren. Jeg vet ikke hva den underliggende historien til denne serien er, eller om den forsøker å fortelle noe mer enn en kar som hallusinerer om en menneskelig parodi på en sjalu nabobikkje, det kommer rett og slett ikke frem i første episode. Serien er basert på en australsk serie med samme navn, som er høyt ansett. Har aldri sett den, så jeg kan ikke si noe på det. Men jeg håper jo det er en indikasjon på at dette kan bli interessant. Så langt er det ingen grunn til at jeg som seer skal bry meg det fnugg om Ryan, ei heller bikkjen Wilfred for den saks skyld.
Wood er flinkt til å virke dopet, hans skuespiller-repertoar kan dessverre virke å begrense seg til å spille en forskrekket hobbit. Jason Gann gjør en bedre jobb som den smakløse bikkjen, hvor han står for episodens store latter. Det er samme karen som spilte rollen i den australske versjonen, som vel forklarer en følelse av at er så komfortabel med en såpass merkelig rolle. Dessverre er det humping av føtter, forsøk på sex med en lekebamse og driting i en støvel som er episodens eneste underholdende element. Artig det, men har den ikke mer å by på? Jeg kan dessverre ikke svare på det.
Konklusjon
Serien feiler å gi oss noen mening med serien. Med det reduseres grunnen til å ville se neste episode til å se om de da serverer oss hva det hele handler om. Det er forhåpentligvis noe mer enn at Joe skal finne mening med livet. Alt i alt en første episode som setter serien på vippen. Den kan bli teit og kjip, eller den kan bli så teit at det hele blir genialt. Førsteinntrykket er dessverre temmelig likegyldig.
